Dramatisk tittel, men slik er det. Det er desember. Coronaviruset er det første jeg sjekker hver morgen. Jeg ignorerer fullstendig dagens smittetall på VG. Det er min kommune jeg sjekker slavisk hver morgen. Junior har hatt en vanskelig høst og vinter. Utredning på utredning. Medisinutprøvinger og tiltak. Han har atferd det blir vanskeligere å vanskeligere… Continue reading Når redsel tar over hverdagen.
Jeg sitter hjemme, barna er endelig på skolen. Spisestuebordet svømmer over av kalendere, klistremerkebilder, loggen min, registreringsskjemaer og penner. Det er grønn for den adferden, rød for den. Det er viktig å få satt opp kalenderne deres ferdig for uka, med bare bilder til junior og en blanding av bilder og tekst til tulla. På… Continue reading Hverdagstress…
Da har vi kommet dit i kampen mot Covid 19. Munnbind… Nå er det foreløpig bare råd om munnbind til visse tider, i visse situasjoner og i visse områder (rushtrafikk på kollektivtransport i Oslo og Indre Østfold). Men dette er noe vi alle må være forberedt på kan komme til der du bor avhengig av… Continue reading Munnbind og mennesker med spesielle behov.
Det er ikke få utfordringer som skulle treffe en liten familie på et lite år. Frem til jul klarte jeg å holde liv i bloggen, men så gikk det i stå her. Ikke bare måtte vi begynne på ocd medisiner i romjula for å hjelpe junior, men det som allerede hadde vært en lang utredning… Continue reading 2020 – annus horribilis… igjen!
Da var kalenderen igang. Det er flere år siden vi begynte med pakkekalender. I år kommer milepælene frem. Tulla vår skjønte med en gang systemet med gave nummer 1 på 1. desember, nummer 2 på 2. desember også videre. Dette var deilig. Å kunne snakke med henne og vite at hun forsto. Bruke ord alle… Continue reading Julen i annerledeshuset 2019
Dette har jeg aldri hørt fra en forelder til et neurotypisk barn. Barn uten funskjonsnedsettelser har foreldre som blir lei, oppgitt, sinte, frustrerte. Ja, alle følelser foreldre har ovenfor barna sine, på godt og vondt. Men jeg har enda til gode å høre noen av disse «normale» foreldrene til «normale» barn føle et behov for… Continue reading «Jeg lover, jeg elsker barnet mitt!»
Klein tittel jeg vet. Men jeg gjør meg klar til en bitteliten krig. Krigen er mot skamfølelsen man ofte føler over å motta tjenester. Jeg har lenge sittet på feil side av det gjerde, men nå har jeg fått nok. En stund tilbake satt jeg igjen på fergen til Sverige. Lars og jeg drar ganske… Continue reading Kampen mot skammen
En av flere typer sorg man kan oppleve når man får en barn med nedsatt funksjonsevne er en såkalt «Milepælsorg». Når man er forbi den altoppslukende sorgen over alt en kanskje har mistet eller garantert har mistet, så kommer heldigvis hverdagen tilbake. Jeg sier «heldigvis» for det er deilig å slippe å leve i denne… Continue reading Milepælsorg
Jeg har dessverre vært endel borte fra bloggen i det siste. Grunnen er at sommeren var beintøff og skolestart har vært ekstremt hektisk. Junior utviste noen enorme tegn på tvang og en intensivisering av det vi tror er ADHD symptomer. Når skolen startet opp igjen gikk tvangshandlingene ned igjen, og tulla begynte raskt å mistrives… Continue reading Borte bra, bloggen best 🙂
Hva er sorg for deg?
