Det finnes mange typer sorg der ute. De fleste handler om tap. Tap av en person, tap av en ferdighet, tap av en fremtid osv. Sorg er ikke noe som går over heller. Den er liksom med deg for alltid. Når jeg tenker på min mormor, så verker brystet litt. Dveler jeg ved minnet av henne, kommer en tåre pressende. Halsen snører seg. Det er vondt og godt på samme tid.

Det er mange år siden mormor døde. Allikevel kommer disse følelsene i enkelte sammenhenger. Dette er noe de fleste opplever når de mister noen som er dem spesielt nære. Jeg og mormor… ja vi var veldig nære. Ihvertfall var jeg veldig nær henne. Og det jeg har lagt merke til er at hvis jeg snakker om mormor, og halsen snører seg så det blir vondt å snakke, så er det ingen som sier jeg er teit. Eller at jeg må «komme meg over det». Det er ingen som sier at det ikke er greit å sørge litt over mormor hver gang jeg tenker på henne.

Men mange av oss med en annen sorg, får beskjed om å «gå videre» jevnlig. At vi ikke må «grave oss ned». Er det greit?

Jeg synes ikke det. For min sorg er der. Den forsvinner ikke fordi noen andre synes jeg bør komme meg over det. Det eneste den typen utsagn gjør er at jeg føler skam. Skam over at jeg ikke klarer å gjøre det som forventes av meg.

Så denne gangen tenkte jeg at jeg skulle skrive om sorg på en annen måte enn den jeg har pleid å gjøre. En mamma på løvemammaene (snapchatkanal) hadde lest en bok og i den boken var det beskrevet flere typer sorg man ofte opplever når man har et handikappet barn. Dette interesserte meg stort må jeg si!

Boken heter «Den forbudte sorg» av Gurli Fyhr. Den er dansk og skal vise seg å være vanskelig å få tak i utenfor Danmark. Ifølge løvemammaen fikk hun tak i den gjennom biblioteket. Det er dit jeg skal prøve meg neste gang.

Jeg synes tittelen på boken virkelig gjengir en virkelighet jeg kjenner meg igjen i. «Forbudt» er sorgen absolutt. Det er liksom ikke lov å sørge over det som skulle vært, kunne vært osv. når man snakker om handikappede barn. Man har ofte en måte å snakke om de foreldrene man treffer på på veldig forskjellige måter.

Hvis sorgen synes, «depper de seg ned». «Ruller seg i sorgen.»

Mens hvis foreldrene virker positive, så er de «sterke». «Håndterer det så godt».

Hva forteller det neste generasjon med foreldre til handikappede barn? At man skal ikke kunne vise vanskelige føleleser? At man ikke bør ha dem i det hele tatt? Nå er ikke jeg ekspert på emne, men jeg kan aldri tenke meg at noen har godt av å kvele alle sorgfølelsene sine for å tekkes de rundt. Jeg vil vel kanskje tenke at dette er den typen følelser som ikke bør dyttes for mye bort da de kan fullstendig overta deg senere med mye større kraft enn hvis man letter på lokket jevnt hele veien. Men igjen, jeg er på ingen måte psykolog.

Fasettene av sorg er mange og vanskelige. Fremover skal jeg skrive litt om de forskjellige situasjonene sorg dukker opp hos oss. Innleggene vil komme litt innimellom andre, for dette med sorgen over fremtiden man skulle hatt, blir tunge, og derfor vil jeg prøve å beskytte min egen psyke med pauser der jeg skriver om noe annet. Målet med temaet er jo å få spredd større forståelse for hver enkelt type sorg som finnes innenfor denne boblen vi annerledesfamilier lever i, kan kanskje fraser som ikke er til noen nytte, men kanskje mest til skade, bli luket ut av språket til de rundt. Og la oss være ærlig, vi sier det til oss selv og hverandre og. Språket blir internalisert på en slik måte, at vi også utsetter hverandre for ugjennomtenkte fraser som kanskje stemmer for noen, men ikke i det hele tatt for andre. Vi bør alle være mer rause med hverandre. Og det er viktig å huske: Alle ord som gjør vondt er ikke nødvendigvis ment vondt <3