Dramatisk tittel, men slik er det. Det er desember. Coronaviruset er det første jeg sjekker hver morgen. Jeg ignorerer fullstendig dagens smittetall på VG. Det er min kommune jeg sjekker slavisk hver morgen.

Junior har hatt en vanskelig høst og vinter. Utredning på utredning. Medisinutprøvinger og tiltak. Han har atferd det blir vanskeligere å vanskeligere og hjelpe ham med. Vi vet ikke våre arme råd. Det er møter på møter, telefoner på telefoner. Jeg hadde meldt meg opp som student på deltid over nett. Det var før den helvetes coronaen. Det var før alle de nye vanskene til junior.

Kommunen vil ikke gi ham en ekstra støttekontakt. De trenger å være to. Støttekontakten han allerede har melder om at hun nesten ikke kan gå på do når de er hjemme hos henne pga. impulskontrollen hans er borte. Jeg mister besinnelsen i samtale med de som skal innvilge det. Hveser når jeg blir møtt med uttrykk som «støttekontakt er ikke avlastning». Gråter så det sprenger i hele kroppen når jeg legger på.

Media skriker om slitne lærere. Noen kommenterer umiddelbart om «men hva med…» Jeg blir sint. Biter i et kommentarfelt. Jeg pleier å holde meg unna kommentarfelt, men JEG er sliten. OG LEI.

«Er tiltakene verre enn smitten.» Enda et nek som tror at meningen deres betyr noe. Jeg vet jeg er hyklerisk her jeg sitter på bloggen min, men det er nå bare noen ganske få som leser den, så who the f… cares. Jeg får bare være en hykler. Det er bare en av mange ting jeg er iferd med å bli. «Vrang mor», «hysterisk mamma», «forelder fra helvete.»

Hvis skolene stenges, forsvinner hjelpen vi har fra skolen. Har noen tenkt på det? Da må jeg ha ikke bare ett barn med store vansker hjemme hele tiden, men 2. Og den kjære lille frøkna jeg har fått er ikke en dans på roser, hun heller. De har helt forskjellige behov til forskjellige tider. De krysser hverandres grenser helt uten konsekvensforståelse for seg selv eller den andre.

Hvis barna mine havner i karantene, forsvinner ALLE tjenester. Da er vi helt alene. Med 2 barn som trenger konstant tilsyn, hvorav det ene kan man snart ikke ta øynene av pga selvskading og utagering. Det holder ikke å sitte i samme rom lenger, du må fysisk se på ham så mye du kan. Ihverfall hvis du har håp om å stoppe ham fra å skade seg selv. Så tilgi meg hvis jeg ikke bryr meg en døyt om at du er nødt til å bruke munnbind selv om du ikke liker det. «At du kan bare sitte på hjemmekontor i 5 år, så du trenger ikke vaksinen.» Jeg synes du skal ta den for alle de som ikke kan ta den, ferdig. Tilgi meg om jeg gir f… i om du bare kan ha 10 stykker til jul som gjester! JEG KAN ALDRI HA 10 GJESTER! Hele året. Uavhengig av pandemier.

Coronaen driver meg til vannvidd. Nesten like mye som kommunen. Men bare nesten.

Jeg er redd for tjenestene barna og vi er helt avhengig av. Jeg er redd for at jeg skal bli syk. Tenk om jeg blir veldig syk. Da har ikke mannen min noen hjelp hjemme. Jeg er redd for at vi skal få det og smitte noen vi bryr oss om. Jeg er redd for at mannen min som er lærer skal havne i karantene siste uke før jul slik at vi ikke kan ha de 2 gjestene vi hadde tenkt til å ha!

Jeg er redd for at junior ikke skal få oppleve noenting lenger sammen med støttekontakten sin fordi han har så stigmatiserende atferd. Verden hans blir bare mindre og mindre. Jeg er redd for at jeg skal måtte slåss med kommunen til jeg bukker under. Jeg er redd at vi blir så utslitt at vi ikke orker mer.

Frykten tar over hverdagen. Slik det er nå er det kun en ting som kunne gjort det verre. Det er at noe av dette skjer. Det er at noen jeg er glad i faktisk blir syke. Faktisk må på sykehus. Dør. Av corona.

Det er faktisk helt ubeskrivelig skremmende å tenke på.

Gleder meg til vaksinen kommer, for jeg trenger en klem.