Barna kom hjem fra avlastning på mandag. Junior hadde masse tics, men heldigvis hadde vi en fin aktivitet som ventet. Far og mor hadde handlet lego. Og når man kjøper lego, kan man nå skanne de inn på en app. Det gjør jobben til mamma noe enklere. Appoppskriften er litt tydeligere enn tegningene.

På tirsdag var det først noen viktige telefoner. Skolen må oppdateres om ny medisindose. Seksjon for autisme (SAF) må oppdateres om nye tics. Lars fikk med seg de forhatte registreringsskjemaene så han kan slippe de av på kontoret til SAF. Han jobber heldigvis ikke så langt unna. Så var det en melding til fastlegen på appen og en melding til koordinator. Så var jeg endelig klar.

Jeg fant frem på pc’en min og der lå det… Forelesninger, oppgaver og diverse info. JEG ER STUDENT! I historie til og med!

Jeg begynte å andektig bla i pensumbøker, finne frem notatblokka og blyanten min. Det kriblet i magen. De neste timene fløy, bly måtte fylles på, sidene var fylt i notatblokka fortere enn jeg trodde var mulig. Hjernen min fyltes av informasjon. Noe jeg allerede kunne litt fra jeg gikk på skolen sist, noe jeg sikkert skulle kunnet fra jeg gikk på skolen sist, og masse deilig ny informasjon. Jeg følte at jeg våknet til liv igjen!

Plutselig var jeg helt gåen. Jeg kikket på klokka og kunne ikke tro det. 5, 5 timer hadde det gått! 13 tettskrevne sider med notater lå foran meg. Ikke et eneste ord om autisme sto det på de sidene!

Jeg måtte legge meg ned. Alt i kroppen verket, men jeg hadde for en gangs skyld ikke vondt i hodet. Jobben som lå foran meg hadde faktisk ikke gitt meg det mest typiske symptomet på at jeg hadde overarbeidet hodet mitt. At resten av kroppen gjorde vondt var ikke overraskende, diverse smerterelaterte diagnoser sørger for det. Og i morgen må jeg nok hvile. Men det var så verdt det. Jeg har lært noe nytt, og det var ikke angående en eneste diagnose!

Så vet jeg ikke om jeg komme til å klare oppgaver og eksamener. Men det er bedre å feile, men ha lært noe, enn å ikke prøve i det hele tatt. Og dette er bare for meg <3 Det er ikke en gang for å kunne jobbe, om enn jeg håper på en dag å kunne komme meg i jobb igjen. Dette er bare fordi jeg ikke orker at hjernen min råtner bort, mens det eneste jeg kan mye om er autisme, ADHD, OCD og alt annet som følger med! Dette regner jeg som å ta vare på meg selv!

Hva gjør du for å ta vare på deg selv?