Autisme · Barn · Foreldre · Sorg

Milepælsorg

En av flere typer sorg man kan oppleve når man får en barn med nedsatt funksjonsevne er en såkalt «Milepælsorg». Når man er forbi den altoppslukende sorgen over alt en kanskje har mistet eller garantert har mistet, så kommer heldigvis hverdagen tilbake. Jeg sier «heldigvis» for det er deilig å slippe å leve i denne ekstreme perioden, og om enn du kanskje aldri får tilbake den hverdagen du hadde, kan den nye hverdagen være god og givende allikevel. Og ikke minst, gi deg mulighet til å glemme at du ikke er som alle andre i gata…

Den beste måten å illustrere milepælsorg på er egentlig å fortelle en historie.

Lars og jeg har avlastning. Vi skal på date på lørdag, men vi bestemmer oss for å ta en fergetur til Sverige å handle etter Lars er ferdig på jobb på fredag. Barna skal komme hjem på mandag etter skolen. Vi finner oss et bord. Jeg kjenner igjen en mamma med sønnen sin. Vi snakker litt. Hun vet vi har avlastning, og går bare utifra at det er det som foregår når vi kommer gående alene.

Vel inne på båten er vi en tur nede i taxfree butikken. Jeg ser guttungen igjen. Men jeg ser ikke moren. Hjertet mitt begynner å rase litt. Han kommer bort og lurer på om jeg har sett moren hans. Nei, sier jeg. Pjokken spretter videre. Jeg følger litt etter. Han finner henne raskt i køen. Han har gått fra bordet oppe i restauranten og ned for å finne henne helt alene. Han er 8 år gammel.

Mens hjertet mitt pumper av bekymring over alt som kunne ha skjedd fra bordet deres oppe og helt ned i taxfree butikken, går jeg å finner meg et glass vin og setter meg for å slappe av ved middagsbuffeen.

Det er da det slår meg. Det er da ikke noe problem for en 8 åring å gå rundt på båten alene! Det er jeg som er på trynet! Ungen håndterer helt fint å gå den lille veien opp og ned et par trapper og rundt et hjørne. Han klarer også å leke i «lekehjørnet» rett i nærheten uten at foreldrene skal sitte å se på ham hele tiden. Det er det som er normalt, ikke at man må ha øynene på dem 24/7…

En vond følelse velter over meg. Det verker i brystet. Alt jeg gjør for å passe på junior og tulla er langt utover det normale. Minner fra det jeg ser hver dag utenfor i gata vår sklir foran øynene mine som en film jeg helst ikke vil se. Naboungen er like gammel som vår eldste og har gått til skolen alene siden 2. klasse. Før det gikk han med storesøsteren sin. I sommer lekte barna i gata ute alene på fotballbanen oppå skolen. De gikk til hverandre på kryss og tvers av hele området vi bor i. Uten en eneste voksen å se. Jeg må puste dypt ut og inn og ta kontroll på følelsene mine. «Ta deg sammen, Helene». Det hjelper av og til å hviske litt strengt til seg selv.

Sånn er milepælsorg. Du pakker deg inn i hverdagens kjas og mas og bærer den som en rustning mot følelsen av å ikke passe inn i verden du lever i. Nærmest som et skjold du bruker for å slå unna de vonde tankene og følelsene slik at du kan fortsette livet på en tilnærmet behagelig måte. Men skjoldet fungerer ikke alltid. Av og til kommer det en rakett. Den smeller inn i brystet ditt før du rekker se den komme og dermed er den verkende byllen i brystet ditt plassert for resten av dagen, kanskje uken, noen ganger måneden.

Derfor, når folk spør om jeg er over sorgen, kan jeg liksom ikke si at jeg er det. I det daglige tenker jeg ikke så mye på det, men milepælsorgen, den kan alltid komme som lyn fra klar himmel og slå meg ned. Så kommer jeg meg alltid opp igjen, jeg lever et liv der jeg ikke kan, av hensyn til våre små, legge meg ned og bli nede til det er behagelig og greit å reise seg igjen. Her er det å ta tak i kanten med hvitfargede knoker og komme seg på beina igjen. Ikke noe tull. Og når jeg bare er kommet meg opp, så er de neste skrittene lettere å ta. Før eller siden er jeg meg selv igjen.

Men jeg er like glad i barna mine som du er. Jeg er like stolt av dem, om enn for andre ting enn du er. De gir meg like mye glede og latter som alle andre barn gir sine foreldre og familier. Hele tiden. Også når raketten dundrer i brystet mitt. Different, not less <3

– Helene

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *