Autisme · Barn · Helsevesenet · Hjelpemiddelsentralen · Kommunen · oppgitt · Politikk · Skole

De eroderende rettighetene

Hva er eroderende tenker kanskje du? Erordere er definert som å “gnage bort” ifølge ordboken. Og det er kanskje her en av de største hemmelighetene i kommunenorge. For mens en rettighet kanskje ikke endres eller fjernes i ord, så er det ofte slik at kommunene får lov til å bruke “skjønn” til hvordan rettigheten skal gis eller i hvilken grad. Og her skjer det mye rart.

Det er i dette “skjønnet” at kommunen kan gjøre det tilnærmet umulig å faktisk få BPA, avlastning, omsorgslønn, støttekontakt osv. Det er her de kan unngå massevis av utgifter. Og hvis du tror at regjeringen ønsker bedre for oss enn kommunene? Think again. For eksempel er denne regjeringen vanskelig å ha med å gjøre. De innvilger penger til kommunene, men legger ingen føringer om hvordan de skal brukes. Hvis kommunen bruker pengene på å styrke handelstanden eller andre ting istedet for å gi gode tjenester til dem som trenger det, er det sjeldent eller aldri at staten går inn å overprøver kommunen. Ikke misforstå, det er mange hensyn å ta i en kommune. Men jevnlig oppleves prioriteringene merkelige… Hvis en kommune igjen og igjen bryter med intensjonen om tjenestene gitt til de som trenger mest hjelp, kan jo staten gå inn å “øremerke” midler for å sørge for at en forsvarlig andel av pengene gitt blir brukt på dette. Dette er den blå regjeringen sterkt imot. I tillegg nekter de å ratifisere FNs konvensjon for de med funksjonsnedsettelser, slik at tvang, utjevning av forskjeller mellom kommuner. og en drøss andre ting, ikke blir lagt inn i lovverket.

Hvordan skal jeg få tjenesten jeg trenger?

Slik situasjonen er i dag, har vi mange av de samme rettighetene i dette landet som under andre regjeringer. Men for hver dag som går, blir det vanskeligere og vanskeligere å få dem. Jeg skal ta et eksempel som illustrerer dette godt.

Vi har søkt på bil som hjelpemiddel. Dette er en prosess som krever mye. Når jeg snakket med NAV, fikk jeg beskjed om at jeg trengte en uttalelse fra spesialisthelsetjenesten hvis jeg kunne få det. Når jeg da tar kontakt med spesialisthelsetjenesten får jeg beskjed om at dette kan ikke de hjelpe meg med lenger. Hvis de skal bruke tiden sin på å skrive en erklæring om barnas behov, må NAV selv sende beskjed til dem.

Dette gjelder forøvrig alle andre erklæringer jeg eventuelt trenger fra sykehuset. De ansatte ved sykehuset i Telemark , seksjon for autisme, får ikke lov til å skrive noen erklæringer jeg kan bruke til å underbygge våre behov i søknader om tjenester fra stat eller kommune. Hvorfor? De har ikke tid. Ihverfall er det det jeg antar. Jeg vet nemlig at de mister stillinger hvert år. Når noen pensjonerer seg eller søker seg over i en annen stilling, blir ingen nye ansatt for å gjøre jobben som ble gjort før…

Samtidig er det helt vanlig å bli mistrodd på, det sterkeste, når man uttaler seg som pårørende inn til kommunen eller staten, også kjent som NAV. Det er helt vanlig å avslå søknader fordi man ikke føler at foreldrene er et godt nok vitnesbyrd for å gi tjenesten slik de føler de trenger den… Spennende, ikke sant?

Så hvis jeg ikke blir trodd, og ekspertene ikke får lov til å uttale seg…

Hva da?

Jeg har også opplevd dette fra skolen. Jeg spurte om de kunne gi meg en uttalelse om hva slags bemanning de anså som forsvarlig rundt barnet mitt, slik at jeg kunne bruke det til å underbygge en klage på omsorgslønn det året sønnen min begynte på skolen.

Nei, sånt skrev de ikke. De kunne ikke hjelpe foreldre med denne typen uttalelser i forbindelse med søknader.

Dette er et par år siden nå, men enkelt kan det ikke sies å være… Jeg blir litt paff hver gang jeg treffer på en ny “vegg”!

Så nå må jeg håpe at NAV bilsenter har tid til å ta kontakt med SAF. Og vente på den uttalelsen… hvis de faktisk har tid til å skrive den da…

Den eroderende rettigheten. Måten å sørge for at færre får den er å gjøre det så vanskelig som mulig å dokumentere behovet ditt. Å kneble ekspertene som kan hjelpe. Å gjøre skjemaet vanskelig å finne og deretter så å forstå at det løser seg av seg selv. Skulle de mot formodning allikevel få søknaden sendt, så kan det avslås. De pårørende orker ikke. De gir opp. Å klage i tillegg til å finne utav alt annet er for mye. Mye billigere for Norge det.

Norges lille hemmelighet. Det ser fint ut på papiret vi viser til alle andre land.

“Se så mange rettigheter vi har!”

Det de ikke ser er hvor mange pårørende og mennesker med handikap som slites ut i kampen for å få dem…

Jeg er lei av å høre hvor fint vi har det i Norge. Vi må slutte å gjemme oss bak at andre har det verre. Det er alltid noen som har det verre. Det unnskylder ikke at vi ikke velger å gjøre det bedre. Hver dag er det unge foreldre som får syke og handikappede barn. De blir sjokkert over å oppdage at det de har blitt fortalt om at Norge tar vare på deg hvis noe skulle skje, slett ikke stemmer. Det er ikke greit. Sannheten må ut. Det er noe dritt å få et ovalt barn i en verden skapt for firkanter.

Vi må finne en annen målestokk. Hvor er vi? Hvor skal vi? Velferdsstaten bygges ned, rettigheter fjernes eller gjøres tilnærmet umulig å få. Bare fordi vi er bedre enn USA, gjør det oss ikke bra nok. Strekker vi oss mot idealer eller satser vi bare på å ikke suge balle?

Til alle politikere som hestehandler om de som trenger dere mest: Ta dere sammen!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *