Autisme · Barn · Besteforeldre · Bil · Bleier · Ferie · Foreldre · Stress · Tilrettelegging · Tur

Bilferie med barn med autisme!

9 timer i bil … hver vei. På 3 dager.

Noe fantastisk har skjedd. Jeg er blitt tante. Men jeg er tante til det som etterhvert begynner å bli en anstendig flokk. Broren min har 2. Den andre broren min har 1. Og søsteren til Lars har et par tvillinggutter. For ikke lenge siden var vi så heldige at deres andre sett med tvillinger, denne gangen jenter!

Det har selvsagt vært viktig for oss å treffe babyene. Mine brødre bor her i området og dermed er det enkelt å få treffe deres små. Søsteren til Lars bodde langt unna sist hun fikk tvillinger, og den gangen tok jeg og Lars oss den 4 timers kjøreturen alene, bare oss voksne.

Nå har de flyttet til Bergen i nærheten av foreldrene til Lars, og vi tenkte at det kunne være fint å reise å hilse på de nyankomne niesene våre. Men med våre barn som nå har ferie er ikke det den enkleste saken i verden. Så først, litt om forberedelsene for en slik tur.

For at det i det hele tatt skal være mulig må alt ligge til rette. Vi må kjøre 2 biler. Junior og tulla kan sitte på hver sin rad når det er en time eller 2, men i 9 timer blir lydnivået for høyt for en av dem… garantert. Og det å ikke kunne fikse film eller drikke raskt og effektivt er helt essensielt for å komme oss over. Hvis ikke blir det umenneskelig mange stopp. Vi snakker 10- 15 minutter kjøretid av gangen før en av dem «trenger» noe. Så 2 «voksne» må vi uansett i hver bil. Jeg og Lars får ikke delt oss opp mer enn vi allerede er, så Mim, Bess og tante må være med. Tulla har sluttet med bleie, men har vanskelig for å si ifra god tid i forvegen av at hun må på do, så mange dostopp må legges inn underveis. Junior har jo bleie, men i en varm og svett bil er det godt med ekstra bleieskift.

Så var det overnattingen da. Med 7 mennesker hvorav 2 av dem ikke KAN ligge på samme rom betyr det at vi må ha minimum 3 soverom. Da er det en voksen på hvert rom med barna da det selvsagt ikke kan være mange som sover der. Vi har en oppblåsbar madrass for en nødløsning i stua for en til 2 personer, men vi må fortsatt ha minimum 2 rom, og sengeplass til 6-7 stykker. Badet må god plass for å kunne skifte på bleier og annet, og en dusj/badekar løsning for barn som kanskje trenger det når svetten siler eller etter et lite uhell. Dette begrenser raskt mulighetene våre, men vi fant plass. Prisen var deretter, men sånn er det når vår lille annerledesfamilie skal på tur.

Når alt dette er avklart så kan vi begynne å faktisk fortelle barna om det. Og når jeg sier fortelle mener jeg selvsagt ved hjelp av bilder sammen med ord. Bilder av

Bilen de skal kjøre

Hvem som skal være med (mim, bess, tante, mamma, pappa, tulla og junior)

Steder vi skal se.

Aktiviteter som skjer der.

Hvor mange ganger vi skal sove der.

Hvilke mennesker vi skal treffe.

Etter en arbeidsdag med å lage kalendere, sette sammen bilder slik at det ble flere mennesker på hvert bilde, printing,  laminering, sette det sammen til bøker og legge opp tidsplan, så kommer det møysommelige arbeidet med forberedelse. Hver dag i litt over en uke i forveien er det å gå bort til kalenderen sammen med barna og snakke om det som skjer. Flere ganger om dagen. Se på bildeboken. Fortelle navnene til alle vi skal møte. En time hver dag minimum gikk til å forberede og telle hvor lenge det var til vi skulle dit, hvor lenge vi skulle være der osv…

Det som var umulig å få forberedt dem på var hvor lang turen er. Hvor lenge er 9 timer og hvordan forklarer du det til barn med null tidsforståelse. Og det er helt utrolig hvor intenst det blir med et barn med autisme i en varm bil i 9 timer. Turen over var et lite mareritt for å si det kort!

Vel fremme hadde besteforeldre planlagt godt for at vi skulle få en fin tur. De hadde mat klart til oss når vi ankom og kom ut til feriesenteret vi leide på med den. Barna var relativt rolige etter den lange turen, de hadde tross alt fått nye leker når vi ankom. Og gudskjelov for det!

På tirsdagen startet vi dagen med en tur i akvariet da min kjære lille gutt ELSKER fisk. Så mye at han har sett «den blå planeten» ørten ganger på NRK! Så gleden var enorm inne på det flotte akvariet med en kjempefin haitunnel. I tillegg hadde de slanger, aper, og diverse øgler der. Med andre ord, himmel på jord for junior.

Tulla er noe mer reservert i gleden. Det er jo for all del greit nok, men hun tar nå helst en lekeplass over alle dyrene.

Etter det hele var det en liten tur hjem for å hente litt ting, før det ble formiddagsmat hos bestemor og besten. Og vi kom mannsterke. For for at Lars og jeg skal kunne være sammen med folk og snakke med dem i mer enn noen få minutter av gangen, må vi ha med oss ledsagere som kan erstatte oss. Og det er ikke akkurat mange som kan ta den jobben på strak arm. Men Mim og Bess kan, med god støtte i tante. Heldigvis var bestemor og besten veldig klar over at sånn er det bare, og dermed var alle invitert på både lunsj og middag.

Tulla satte seg tidlig på verandaen deres med youtube og leker. Der ble hun også gjennom måltidet. Junior satte seg med de andre og spiste, om enn bordsang ble litt mye for ham så klarte han seg fint.

Etter maten hadde onkel i Bergen ordnet bassengtid til oss. Faktisk helt alene til og med. Så bestemor og et par onkler ble med oss for å bade. Dette var de eneste timene Mim og Bess fikk litt tid for seg selv. Gode menneskene.

Deretter var det tilbake til middag. Nå var tulla lei. Hun ville til huset og ikke til besteforeldrene. Så vi fikk plassert henne i en seng med youtube og leker etter middagen (den samme gamle potetmos og gilde grillpølse) som besteforeldrene hadde ordnet med til de små. Dermed holdt hun ut en stund.

Vi klarte å unngå de store følelsesutbruddene deres. Ingen meltdowns eller noe sånt. Men utslitte unger hadde vi definitivt når vi sendte dem avgårde med mim, bess og tante slik at vi kunne være sammen med familien til Lars et par timer til. I det store og det hele en brakende suksess når vi først hadde kommet hit. Om enn turen til hadde vært tøft. Det skulle dog vise seg at turen opp ikke var noe som helst mot turen hjem igjen dagen etterpå.

De byttet på hvilken bil de satt i. Vi stoppet og lekte i snøen. Vi gjorde alt vi kunne for å få det til å bli en god tur, men det var ganske enkelt ikke mulig. Den ene kom seg ikke frem fort nok, den andre ville være der lenger. Så byttet de på.

Vel hjemme etter de lengste 9 timene i mitt liv, var ungene så slitne at vi så ikke noe annet valg enn å sende de til hvert sitt HUS! Helt riktig. Vi kunne ikke ha begge barna i samme huset. Når de kom hjem ble junior med Mim og vi tok med tulla hjem. Ganske enkelt fordi junior pleier å være enklere å ha med å gjøre… Dette skulle vise seg å være feil.

Tulla spiste og etter å ha lagt henne 100 ganger, sovnet hun. Da tok det ingenting mer enn 5 minutter. En liten gutt ville hjem. Han hadde blitt så stresset at han kastet opp. Og mens han sa unnskyld til besteforeldrene, hadde Mim og Bess så vondt av gutten som noen besteforeldre kunne ha. Jeg fikk en utslitt unge hjem, som gikk rett og la seg i sin egen seng og sovnet. Intet mindre enn 3 ganger var han våken den natten. Utmattet og forvirret red søvnforstyrrelsene så hardt den bare kunne den vesle kroppen.

Dagen derpå var det nedroing så mye vi klarte. Bading på kjente plasser, ikke noe tull her nei. Dagene etterpå har vært tøffe. Stresset renner liksom ikke helt av dem, og frustrasjonen er rett under overflaten hele tiden. Hvis vi ikke kan la de være alene til vanlig, er det helt utopisk nå.

I dag skal junior på avlastning. Det trenger vi. Deretter er det mer ferie… en uendelig mengde ferie!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *