Jeg har som kjent 2 barn med barneautisme. Disse to er veldig forskjellig og veldig like. På de områdene de er forskjellige er mye mer forskjellig enn søsken flest. Sånn er det med autisme som diagnose. Når man er på det såkalte «spekteret» så betyr det at man kan være såååå langt fra hverandre i evner og symptomer, og adferden er over hele spekteret. Der såkalte «neurotypiske» blir sosialt justert inn mot midten av akseptabel oppførsel, gjør jo ikke barn med autisme det.

For å få en autismediagnose, må man «score» opp på 3 områder:

Hentet fra NHI

Sosiale ferdigheter

• Reagerer ikke på navnet sitt
• Unngår øyekontakt
• Motsetter seg å bli løftet opp og kost med – skriker for å bli satt ned
• Synes å være uvitende om andres følelser
• Ønsker å leke alene – trekker seg tilbake i sin egen verden, eller har påfallende merkelig måte å være sammen med andre på

Atferd

• Utfører gjentatte bevegelser, som det å stå å gynge med kroppen eller vri hendene
• Utvikler sære vaner og ritualer
• Blir forstyrret av den minste endring i rutiner og vaner, som for eksempel at du flytter på en gjenstand som barnet har stilt opp
• Kan være selvskadende, som å stange hodet i veggen eller å bite seg selv
• Hyperaktivitet
• Kan bli fascinert av deler av en gjenstand, som for eksempel hjulet på en lekebil, smaken eller lukten av bilen

Språk

• Starter å snakke senere enn andre barn
• Taper evnen til å si ord og setninger som det tidligere kunne si
• Snakker med en unormal tone eller rytme
• Kan ikke starte en samtale eller holde en samtale gående
• Kan gjenta ord og setninger, men forstår ikke hvordan det skal bruke dem

Nå er det denne siste jeg vil konsentrere meg om i dette innlegget. Alle disse ovenfor er symptomer. Det betyr at de kan ha alle, noen, men også ingen. Hvis man for eksempel har Atypisk eller Asperger kan denne språkdelen være ganske annerledes.

For oss som har 2 på spekteret er det også tydelige forskjeller på hvor språkmektig de er. Junior har mye dårligere språk enn tulla, men det betyr ikke at tulla klarer å fortelle ting fordet. Datteren min kan utrolig mange ord. Hun surrer litt med setningsoppbygning, men kan stort sett alltid kommunisere det hun vil. Eller, det er jo ikke sant… det ser ut som om hun kan kommunisere det hun vil.

Noen av de mest såre øyeblikkene for oss foreldre har selvsagt vært når vi oppdager at barna ikke kan fortelle oss noe som vi ikke har tenkt på engang. Tulla snudde seg rundt til meg her en dag og sa «Mamma, klø ryggen!» . Jeg tenkte ikke så mye over det der og da, men her i går morges skjedde det igjen. I løpet av 3-4 uker har hun bedt om det 2 ganger. Dette virker ikke som en stor greie kanskje. Men tenk over det!

Tulla er 6 og et halvt år gammel. Hun kan UMULIG ha kun klødd på ryggen 2 ganger i løpet av all den tiden! Men hun har ikke kunnet kommunisere dette til meg før nå. Det som er enda vondere er at jeg vet at hun har hatt ordene til det lenge! Og allikevel har hun ikke klart å gi oss den beskjeden.

Dette bringer meg over til junior. Junior fyller 8 i november. Han har ALDRI bedt meg klø ham noe sted. Jeg vet ikke om han kan si det engang.

Hvor frustrert blir du hvis du ikke får klødd deg på ryggen hvis det virkelig klør? For jeg mister nesten hodet og kaster meg inntil hva som helst for å få det til å slutte.

Hva om du har en sten i skoen? Og du ikke klarer å forklare hva det er, og du klarer ikke ta av deg skoen fordi du har ikke finmotorikken du trenger for å få det til.

Vondt i magen? Dessverre, kan ikke si det.

Lei deg fordi noen gjorde narr av deg? Sorry, null språk på deg så ingen får trøstet deg hvis du ikke griner.

Noen var urettferdig og tok fra deg husken i barnehagen eller skolen? Får ikke sagt ifra, så synd for deg.

Forestill deg at du har alle ordene og allikevel blir stående å lete etter dem når du faktisk skal bruke dem. Når du trenger dem!

Junior står å ser på meg. Han vil ha en leke. Han vil VELDIG gjerne ha en leke. En helt spesifikk leke. Han leter etter ord, for han har glemt hva den heter. Han ser på meg med fortvilelse. Jeg forstår ham ikke. Han begynner å bruke andre ord for å beskrive den. Den er visst rund… og svart… han gjør noen bevegelser med hendene. Vi kommer ikke noe videre. Jeg ANER ikke hva det kan være. Han blir frustrert. Han gråter. Når jeg fortsatt ikke forstår begynner han å dunke lett på armen min. Jeg ber ham stoppe. Hele kroppen hans er spent i frustrasjon, store tårer triller nedover ansiktet mens han leter etter ordet. Jeg vet fortsatt ikke hva han vil ha. Han slår hardere. Jeg ender med å holde rundt ham slik at armene hans går rundt kroppen min. Han får ikke slått så hardt da.

Vi finner aldri ut hva han ville ha.