Snakk om hjerteknuser <3

Det er sent på kvelden. Barna er lagt, men klemmen og ordene sitter i meg ennå. Han har ikke godt språk, men han kan jammen få sagt det. Med tanke på autismen er jeg alltid takknemlig for hvert ord han kan bruke. Alle begreper er trenet inn med nøye uttenkte pedagogiske tilnærminger. Ingenting min sønn sier har kommet gratis.

Er han redd for å miste meg? Er det et uttrykk for frykt og usikkerhet som selv han kjenner på? I disse virustider er det ikke godt å vite. Jeg vet ikke ihvertfall. Han har sagt det så mange ganger siden viruset kom til Norge.

Det minner meg på den dagen i mars. Dagen som ble så annerledes.

Det var en torsdag. Beskjedene raste inn. Ordføreren bad alle hente barna sine på skolen. Voksne ble redde, barn ble redde, jeg ble redd. Men jeg kunne ikke påkoste meg å bli redd på lik linje med alle andre. Jeg måtte tenke 2 ganger. 3 ganger. Barna våre hadde allerede blitt utsatt for det aller meste av potensiell smitte i dag. Sannsynligheten for at de ville bli syke på de siste timene var liten, spesielt siden barna er på egne rom i et annet bygg enn resten av skolen. Hvilken annen skade kunne jeg komme til å gjøre ved å hente de tidlig?

Mine barn har mange vansker. Datteren min klarer ikke kø med bil, det kan mer enn en taxisjåfør skrive under på. Med alle foreldre som stormet til skolen for å hente barna, er det sannsynlig at det ville bli kø. Vi har fått innvilget handicapbil pga. utagerende adferd, men vi hadde ikke fått den ennå. Faren for en farlig situasjon i bilen var større enn normalt. Hvis hun hyler, slår han. Ikke en god ting for noen med andre ord, og jeg er ikke en veldig flink sjåfør når de sloss i baksetet, det må jeg ærlig innrømme.

Hvis vi avbryter skoledagen midt på, så er dette alvorlig rutinebrudd. Med mange hektiske voksne som henter barn, ville det blitt masse vanskelige inntrykk for barna. Det vil få store konsekvenser for resten av helgen. Kanskje den neste uken til og med.

Jeg leste innlegget flere ganger, og jeg fikk forståelsen av at det var en oppfordring og ikke en ordre. Men en telefon til skolen måtte til. De hadde forståelse av det samme som meg. Jeg valgte å ikke hente dem, vel vitende om at skolen sannsynligvis ville bli stengt i løpet av dagen, senest over helgen. Jeg fikk rett.

De timene barna var på skolen brukte jeg godt. Jeg tok kontakt med avlastningsinstitusjonen, ip koordinatoren min og tjenestekontoret i kommunen. Jeg etterlyste beredskapsplaner for hvordan foreldre med store meromsorgsoppgaver skulle ivaretas i denne krisen fra alle nivåer og til alle kontaktpersoner jeg hadde i kommunen. Når barna var vel hjemme kom beskjeden fra nasjonalt hold om at skolene skulle stenges. Og jeg så i løpet av ettermiddagen at våre behov var tenkt på helt fra toppen. Det skulle gis tilbud til oss med barn med spesielle behov.

De ansatte ved spesialavdelingen skjermet barna så godt de kunne. Barna kom hjem med taxi som normalt. Det viste seg å være riktig avgjørelse.

De neste dagene og ukene var det mange som rapporterte om dårlige tilbud for sine handikappede barn. Jeg leste til og med et innlegg fra en som var ansatt i avlastningsinstitusjon som var sint fordi hun måtte på jobb å ta vare på barn som var der i avlastning istedet for å være hjemme og «ta del i dugnaden». At slike holdinger finnes er helt ufattelig for meg. Det satte spor i meg. Jeg skammer meg allerede litt fordi vi trenger hjelp, så dette traff rett hjem der det er vondt. Der skammen sitter.

Det jeg alltid vil huske fra covid 19 kom til Norge er uansett junior som er redd for å miste meg. Tulla som er livredd for at vi skal dø hvis vi går ut av huset. Disse videoene som florerer på youtube om viruset er nemlig skremmende. Når tulla begynte å bli redd sjekket jeg nemlig videoene hun hadde sett på. Det var bare videoer beregnet på barn, men det ble veldig tydelig for meg at det er svært forskjellig hva folk synes er passende å vise barn…

Vi hører mindre frykt fra dem nå heldigvis. Tulla har fått forbud om å se på videoer om virus. Det hjalp. Junior ser jo at vi er friske og glade. Det hjalp også. Men innimellom, når de blir minnet på det, kommer de krypende inn i armkroken og spør om alt går bra med pappa og mamma. Og jeg holder godt rundt de og forsikrer dem om at alt er fint og trygt og alle er friske. Inni hodet mitt utspiller dette dramaet seg: