Jeg står på badet og knyter hendene sammen hundre ganger. Bokstavelig talt, for jeg teller. Mellom sammenbitte tenner knurrer jeg noen ord: «Slutt å grin… slutt å grin!!!» Tulla er på sitt tredje meltdown, og jeg er så lei av sutring og grining. Neven min treffer servanten hardt. Lars har hentet inn fra bilen, og jeg har brukt mesteparten av tiden på å håndtere jentungen. Når broren falt på utsiden og slo seg fikk han visst for mye oppmerksomhet og kos, så hun kastet seg ned på gulvet og fakegråt høyt. Så høyt at jeg ender med å måtte håndtere henne for å få henne til å slutte å gråte istedet for å trøste broren. Hvorfor går du fra broren for å gjøre det tenker kanskje du? For det gjør jeg… Joda, fordi han blir helt desperat etter å komme seg unna gråten til søsteren og boltrer seg opp trappa for å slippe. Unna meg og trøsten. Hun hyler enda høyere og jeg snakker hardt til henne. Prøver å forklare at det ikke er greit å ta oppmerksomheten fra broren. Hun forstår ikke. Dramaet kulminerer i et hylende barn. Jeg ender med å måtte roe henne ned. Igjen…
Jeg er så lei av å måtte gi opp prinsippene mine. Tenk å kunne oppdra barn på flere punkter samtidig. Ikke alltid måtte velge bare en eller 2 ting, for å få til de to skikkelig. Jeg er ikke supermamma.
Neven min dunker i servanten igjen. Jeg hører junior oppe… han holder på å kaste en leke. Han har kastet leker i 5 dager. Slag og spark. Hyl og skrik. Ødelagte leker. Vi har hatt avlastning et par dager i romjulen, men jeg er allikevel en vaskefille. I morgen er det planleggingsdag. Lars må bli hjemme, for jeg klarer de ikke så lenge alene. Spesielt ikke etter så lang ferie. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg er moren som ikke kan være alene med mine egne barn. Dessuten må jeg i møte. Junior slår seg selv i kjeven og det må følges opp med sykehuset. Vi har sjekket alt somatisk. Da er det bare psykisk igjen. Angst? Stress? Vet ikke, men må følge det opp.
Nevene knyter seg for gang nummer 100. Dypt pust. Jeg må skrive søknad. Handikappbil. Vi klarer ikke ha dem i en vanlig bil lenger. Jeg er mammaen som ikke får til å kjøre bil med barna mine…
Enda et dypt pust. Døren lukker seg opp og tulla står der. Hun smiler!
«Kan jeg ha på hvit prinsessekjole mamma?» –
«Ja».
«Jeg er prinsesse!!»
«Det er du! Min lille prinsesse!»
«Og du er prinsesse?»
«Tja, da er vel jeg dronning?»
«Ja, du er dronningmamma!»
❤️❤️❤️❤️ Dere har all min respekt . Godt nyttår opp i alt sammen Irene
Tusen takk <3 Godt nyttår til dere og!