Siden julen nærmer seg med stormskritt vil jeg gjerne bruke litt tid til å skryte av de der ute som gjør litt mer for de som trenger det mest. Det er nemlig hverdagsheltene vi trenger flest av.

For det finnes en god del av dem! Her om dagen møtte jeg en, og det er godt langt inne i sjelen når det skjer! Ingen er så supre som dem, for de kommer snikende uten at du er dem bevisst og gir en varme du er HELT uforberedt på.

Den dagen var det en taxisjåfør. Junior kaster seg inn i bilen og er fiklete. Han biter på jakka, drar i klærne… Ja, generelt fiklete. Noen dager er sånn. Og siden det var en «sånn» morgen, så hadde ikke mamma alt klart fra the get go. Jeg hadde ingenting i hendene jeg kunne gi ham som han kunne fikle med, så jeg ender med å stå der å ta hendene hans ned og rolig be ham stoppe. Det er ikke lett for en liten gutt <3. Taxisjåføren fanger oppmerksomheten min og sier: «Kanskje han kan ha denne til skolen?» Bak seteryggen, slik at junior ikke ser den, holder han en fidgetspinner. Jeg kunne gullforgylt ham den dagen. Ikke fordi junior ikke kunne klart seg uten, for det var ikke en så dårlig dag. Men den varme tanken som lå bak… ja, det er godt dette er tekst og ikke audio, for stemmen min blir ganske grøtete.

For noen uker siden var det en som jobbet på kontoret til fastlegen som passet på at han ikke måtte til en vikarlege.

Før det var det en som jobbet på saturnveien som kom i bursdag til junior sammen med et barn som var i avlastning den helgen. Hun skrøt så varmt av hvor flinke vi var som fikk dette til. Jeg fløt på en sky i en uke.

For det er ofte de små tingene som varmer mest. Det lille ekstra som gjør dagen så vannvittig mye bedre. Det lille hensynet ekstra. Og det er de personene, de heltene, som endrer samfunnet. Litt etter litt gjør de verden litt bedre. For det er i hverdagen man må endre holdninger. Vi har en likestillingsminister som knapt vet at det finnes mennesker med handikap. Så det er du som må være helten.

Taxisjåføren som alltid plukker turer til det samme huset fordi han vet at den som skal hentes der foretrekker et kjent fjes.

Mammaen som sitter på et legekontor med en liten jente på fanget som oppfordrer henne til å si hei når den store autistiske gutten peker og snakker om «søt baby».

Sykepleieren som finner et tomt undersøkelsesrom et sykt funksjonshemmet barn kan hvile på når venterommet blir for stort.

Venninnen som snakker varmt om barna med autisme til barna sine og setter krav til at de skal ta hensyn.

Besteforeldrene som står som et skjold mot kritikk fra omverdenen for å skåne de mest sårbare i familien.

Butikkmedarbeideren som tålmodig venter til hver mynt er puttet på maskinen uansett hvor lang køen er.

Naboen som smiler og vinker, stopper og snakker med uendelig tålmodighet til barna selv om du vet at ungene garantert vekket ham den morgenen fordi du orket ikke holde de inne lenger og slapp de ut på trampolina altfor tidlig.

Vi treffer dem overalt. De smiler når vi egentlig er en mare for dem. Vi er de man overhodet ikke vil ha inn på en butikk i rushen. Vi er de som trenger ekstra tid, rom og tålmodighet uansett hvor vi er. Og det er deg, hverdagshelten, som gjør livet vårt mulig. Du er grunnen til at vi ikke isolerer oss fullstendig på en fjellhytte.

Så min takknemlighet er på ingen måte nok. Men du har den! Hver eneste en av dere har min og Lars sin, og helt sikkert mange andre med oss, enorme, uendelige takknemlighet. Vi hadde aldri fått dette livet til uten dere <3