I årene 2014 og 2015 fikk jeg (Helene) og Lars en stor omveltning i livet vårt. I løpet av denne toårsperioden fikk begge barna våre diagnosen “barneautisme”. På kort tid endret hele vår verden seg og alt som tidligere var gitt om fremtiden, var plutselig usikkert og uforståelig. Det var som om en ekstra person hadde flyttet inn i hjemmet vårt og tvang oss alle til å forholde oss til hverandre og omverdenen på en helt ny måte.

Dette nye vesenet som hadde flyttet inn i huset ga forklaringer på mye, men skapte også en drøss nye spørsmål og bekymringer, og dermed opplevde vår lille familie at det å forklare omverdenen om dette uforståelige som heter autisme krever det enormt mye tid og krefter. Om det gjaldt barnas atferd eller oss foreldres nye belastninger og hjelpebehov i et enormt system.

“Ossplussautisme” ble født, som blogg og begrep.

I løpet av tiden som gikk, vokste bloggen seg langt utover grensene jeg hadde i utgangspunktet tenkt meg. Fra å være en liten informasjonsplattform til ca 30 mennesker, meldte det seg raskt på mange som ville lese om en annerledesfamilie og alt vi gikk gjennom. Det skulle vise seg at det var mange som hadde behov for å lese om hvordan store og små ting ble løst “utenfor boksen”.

Mye har skjedd siden den gang denne lille bloggen ble opprettet. Og et ansvar har vokst frem med tiden. Et ansvar for å produsere god tekst. Et ansvar for å være tilstede, være til hjelp og å være kunnskapsrik nok til å dele med en trygghet om at det som blir sagt, er sant! Ihvertfall for noen.  Å være istand til å gi råd, men også til å vite når man skal henvise videre til fagpersoner og helsevesen. Dette er et ansvar jeg tar svært alvorlig.

I årene som har gått har også en annen mamma stått med den samme rollen. Når jeg startet ossplussautisme, var “På randen med Ragne” den store autismebloggen å følge. Jeg kan huske hvordan jeg tenkte at så mange følgere kommer jeg aldri til å få…Ragne skrev dikt og hadde fantastiske ideer og uttrykksmåter jeg ikke hadde tenkt på engang. Men allikevel vokste bloggen. Kontakten mellom Ragne og jeg vokste også. Mye jeg har lært, har jeg lært av henne. Med tiden skulle det vise seg at vi hadde ganske forskjellig skrivestil, Ragne og jeg. Hennes poetiske tilnærming skulle ofte stå i kontrast med min brutale ærlighet. Men meningene i bunn var de samme. Ønske om å hjelpe var likt.

Til slutt sto vi der med hver vår blogg. Store og tunge. Tunge fordi hverdagen med barn med autisme er uforutsigbar og slitsom. Kroppene våre er ikke det de engang var, og heller ikke energinivået. Når Ragne la ned bloggen sin var hun tung om hjertet, og det samme var jeg. Ikke bare fordi Ragne la ned bloggen, men også fordi vi var meningsfeller og når hun skrev, kunne jeg lene meg litt på ideen om at leserne mine hadde noen andre å ty til, skulle mine innlegg komme litt langt fra hverandre.

Så fikk jeg en fantastisk melding. Ragne ville gjerne gjesteblogge litt hos meg. Og fra et innlegg om løvemammaer, vokste en ny ide opp. “Ossplussautisme” stemmer for flere enn bare Lars og meg. Begrepet passer for mange av oss. Mammaer kan være oss, og vi lever med autisme.

Fra tanke til avgjørelse var veien kort. Ragne ønsket fortsatt å skrive, og bloggen er stor og har mange dager i uken uten innlegg. Her er det et tomrom som kan fylles av oss begge. En felles plattform for både Ragne og meg.

Så til Nyttår 2018 ønsker jeg Ragne velkommen. Ossplussautisme får enda en skribent. Sakte, men sikkert vil vi utbedre bloggen sammen, i bilder og form. På denne måten skape en bedre kvalitet og større bredde for leserne mine. Eller våre, som det blir!

Så håper vi å kunne fortsette å skrive nyttige, poetiske og brutalt ærlige innlegg, alt avhengig av hva som passer for deg!