Salen fyller seg sakte med folk. Jeg er spent… Der ser jeg Olaug Nilssen komme å sette seg. Det sitrer i kroppen! VI HAR PÅ SAMME KJOLE!!!! Jeg tror ikke mine egne øyne, og dulter borti Lars. Han ler og må ta seg sammen for å ikke le altfor høyt. «Ja, hvis ikke det er tegn på at dere er to alen av samme stykke, så vet ikke jeg!» sier han. Vi humrer og ler mens jeg håper at Olaug ikke synes det er dumt! Konferansieren begynner å snakke, og oppmerksomheten min trekkes mot scenen.

På billetten står navnet mitt, og en ufattelig hyggelig informasjonssjef traff oss i det vi kom inn. Hun virket så interessert, og ikke minst forståelsesfull! Samtalen dreier seg raskt inn mot pårørenderollen, og det er akkurat som om hun forstår… Uten at jeg har forklart og forklart! Det føles uvanlig. Denne følelsen av å bli sett, uten at vedkommende lever med mitt liv. «Jeg har lært meg så mye om det å være pårørende» sier hun, og jeg kjenner på kroppen at det er sant det hun sier. Jeg har truffet mange før som har sagt det samme, som har lest bloggen, men allikevel føles denne forståelsen annerledes, uten at jeg får satt fingeren på akkurat hva forskjellen var.

4 skuespillere deler på begge rollene. De er både Olaug og Daniel. I 90 minutter ler jeg gjennom tårene. Julie Moe Sandø vrir seg på scenen og klarer på et vis å vise akkurat hvordan innsiden av kroppen føles når man står i samtale nummer ettellerannet. Hun viser den deliriske manien man føler når man prøver å rasjonalisere alle de idiotiske utsagnene man møter på, helt perfekt.

Siren Jørgensen skriker akkurat som jeg vil gjøre. Flere ganger føler jeg et intenst behov for å reise meg opp å peke på henne og skrike: «DET ER AKKURAT SÅNN DET ER!!!»

En mann portretterer også Olaug og viser galgenhumoren du er NØDT til å utvikle helt perfekt. Du bare MÅ tenke på den måten…Ellers overlever du ikke! Jon Bleiklie Devik viser dette med en innsikt som er ufattelig. I tillegg bringer han en fysisk styrke til scenen som er helt nødvendig. Den fysiske delen av å holde roen i den verst tenkelige situasjonen er vist akkurat som den føles på kroppen.

Marianne Krogh klarer på et fantastisk vis å vise hvor liten man kan føle seg. Når hun står der med de store øynene og ser ut på oss i salen, kjenner jeg meg igjen i den lille skikkelsen.

Skuespillerne er også Daniel på skift, og jeg er imponert over hvordan de klarer å lage lydene og bevegelsene så likt til virkeligheten. De 4 på scenen gjør Olaug til meg og Daniel til en av mine. Det er mitt liv som spilles ut på scenen. NÅ skjønner jeg hvorfor informasjonssjefen Mette kunne se på meg med den forståelsen.

Slagene hamrer på scenen, og jeg kan formelig kjenne dem på kroppen. Jeg har kjent det på kroppen. Jeg har kjent det på kroppen denne uka! Tårene triller. Jeg sitter ved siden av kritikere. De skribler på papiret sitt, mens jeg prøver å la være å hulke i en helt stille sal. Hele verdenen min blir vist i 90 minutter på scenen rett foran meg. Det kommer mot meg med en kraft jeg ikke visste fantes.

Marit Moum Aune har tatt Olaug Nilssens bok og gjort den håndfast. Den lille boksen de lever i på scenen er akkurat så liten som huset mitt føles når dagene er som verst. Skuespillerne er perfekt plukket ut. Alt er gjenkjennelig og åpent og rått. Hun har gjort det Olaug gjorde med boka si, men med teater. Det er helt ufattelig å se på!

Etterpå står vi ute og tar et glass. Vi er invitert til å bli. Olaug kommer ut fra bak scenen. Når vi får øye på hverandre er det et av de øyeblikkene jeg aldri kommer til å glemme. Jeg gir henne en klem. Jeg må ta meg sammen for å ikke klemme for hardt. Hun inviterer meg ut med henne, mannen hennes og Marit, regissøren. Vi snakker sammen, ler av kjolevalget, det er som å treffe noen jeg har kjent hele livet, vi har bare aldri egentlig truffet hverandre før! Tydeligvis er det flere som tenker det, for Marit blir veldig overrasket når hun hører at vi aldri har truffet hverandre før! «Jeg trodde dere var bestevenner jeg!» sier hun forbløffet. Og på en måte har hun rett. Vi er det. Vi trenger ikke kjenne hverandre for å være det.

Før vi drar på kvelden drister jeg meg til å dra frem boka fra veska. Litt brydd ber jeg om en autograf, som hun selvsagt sier ja til. Det betyr så mye!

Som avslutning må jeg si til alle der ute som sitter på gjerdet om de skal se dette eller ikke. Det vil endre synet ditt på pårørende for alltid.

Du bare MÅ se dette stykket! Det er eksistensielt!