På mandag var det første skoledag for mange rundt i Norges land. Det er en milepæl for alle. Jeg vil gjerne starte med å reflektere litt over hva første skoledag betyr for små gutter og jenter, og foreldrene deres.

Første skoledag er dagen der du møter lærerne. En gruppe mennesker du må forholde deg til i en anseelig del av livet ditt. Det er et stort øyeblikk og masse forventninger er knyttet opp til det. Tulla vår er allerede godt drillet på læreren sin heldigvis. De traff hverandre en gang i uka hele vårsemesteret. Ja, siden påske ihvertfall, pluss et par ganger før det.

Skolen skal også være der du lærer det du trenger for å bli et fungerende voksent menneske. Så kan vi alle diskutere oss grønne om hva dette vil si, men det er nå det som er målet. Det er her du skal lære det akademiske, men også masse om det å være sosial. Hva er greit å si eller gjøre? Timene går til mye akademisk og litt sosialt, friminutt og diverse aktivitetsdager og lignende er i bunn å grunn dedikert til å lære om det sosiale. For selv om vi snakker om friminutt som pause, så er det ikke egentlig det. Det er her vi lærer hva de rundt oss ønsker og ikke ønsker, hvordan de uttrykker seg, at noen er annerledes enn deg og hvordan du skal håndtere det. Hvordan samfunnet forventer du skal håndtere det. Det som skjer på skolen de neste 10 til 20 årene (avhengig av hva du ønsker å bli) kommer til å forfølge deg resten av livet, mye på godt og noe på vondt. Det er med andre ord en stor milepæl.

For foreldre er det litt annerledes. Vi er jo ferdig med skolen selv, men i løpet av livet vårt med barn er det noen små og store skritt som taes, og noen av disse er viktigere enn andre.

Barnas første skritt eller ord, veldig viktig for mamma og pappa. Og etter dette er det noen øyeblikk som foreldre har stor glede og bekymring over. De store milepælene i livet fra mamma og pappas synspunkt er selvsagt disse første viktige tingene, men også første dag i barnehagen, første skoledag, konfirmasjon, bryllup, første barnebarn, neste barnebarn osv. Det er liksom disse tingene vi lever litt for.

Første skoledag på barneskolen er eneste gang vi følger barna våre inn dørene på en skole og slipper dem av i armene på en lærer. Det er ikke sånn på første skoledag på ungdomsskole eller videregående. Ihvertfall ikke på de fleste skoler. Og du følger dem ikke på skolen til 2. klasse eller 3. klasse osv. Det er bare denne i første klasse. Så for alle foreldre er dette en stor greie. Det burde kanskje ikke være så stort, men det er det…

For å dra temaet over på vår lille oppstart, så begynte «sfo» 1 august. Da sto alle som ikke var lærere klare til å ta imot mine små. Og spesielt tulla vår. Hun elsket taxituren, og alt gikk strålende… en stund. Noen dager senere var hun sliten, så fikk hun for seg at de andre barna ikke ville leke med henne. At det var fordi de skulle inn å spise, forsto ikke tullemor. De siste 3 dagene før planleggingsdagene var det et gråtende barn jeg fikk utav taxien. Utslitt og forvirret. Hun hengte seg da selvsagt helt opp, for første dagen hun kom hjem slik, kastet jeg jo armene rundt henne i ekte mammastil og susset og roet og spurte hva som var skjedd. Dag to begynte jeg å ane et mønster og dag 3 var jeg den mammaen som sto helt kald og sa, «slutt å gråte, du har hatt det helt fint!»

For selv om hun ikke forstår de andre barna, vet jeg at en voksen har vært med henne hele tiden og siden jeg allerede hadde vært på telefonen med skolen 4 ganger denne uken, så visste jeg at ingenting hadde skjedd. Tulla har oppdaget at hun kan gråte og få oppmerksomhet, og dermed var «hang-upen» der med en gang.

3 dager med planlegging og 2 dager helg. Det er det de starter opp med på skoleåret med… Jeg forstår hvorfor, men for mine 2 som egentlig er verre i langhelger enn de er når det faktisk er ferie, er dette et mareritt. Også fordi vi har hatt minimalt med avlastning frem til nå!

Men så var dagen der. Jeg hadde vært på telefonen med skolen i forvegen og sagt at siden tulla strever litt er det kanskje dumt om vi kommer på skolen på mandag og rokker ved systemet. Jeg vet av erfaring fra juniors første skoledag at dette er sånn de ofte gjør det på spesialavdelingen der hun nå starter. Med hjertet sunket helt ned i magen sa jeg det, for egentlig hadde jeg nok håpet at det skulle være annerledes denne gangen, men med denne oppstarten på sfo, visste jeg at vi ikke kunne komme… Selv om det verket i meg. Skolen var helt enig! Og gudskjelov for det. For det siste jeg trengte var å få et vaklevorent svar fordi de visste at jeg synes det var vondt og sårt. Vi var alle enige om at det var best for tulla.

Pappa fletter håret hennes og tar bilde. Vi plasserer dem i taxien og siden Lars ikke har undervisning i første time, tar vi oss tiden til en frokost sammen. Den er litt stille. Det er vår andre første skoledag og ingen av dem får vi vært med på. Sånn er det. Disse 2 milepælene gikk forbi oss. Det er disse dagene der sorgen veller opp i deg. I hverdagen klarer man å skyve det bort, men ikke på slike dager.

Når tulla kom hjem, sutret hun litt i taxien, men hun hadde hatt en super dag. Etter foreldrene hadde dratt, hadde hun og læreren hennes besøkt klassen og lekt med de andre barna. Jeg trakk et lettelsens sukk. Igjen kunne fokuset returnere til dagens jobb, snakke om at vi skal være glade i taxien og hvor fin dagen har vært. Tårene fra morgenen var borte og hverdagen kunne begynne.

Nå nyter jeg at det er over, selv om det gnager litt når jeg tenker på det. Derfor skrev jeg dette innlegget nå. Nå vil jeg ikke tenke på «første» noen ting før jeg må igjen. Men sorgen går ikke bort, den ligger på lur og venter. Sorgen over normallivet uten tilrettelegging. Sorgen over alle de manglende mulighetene. Vi har det godt, men det er liksom alltid litt vondt inni all gleden. Dypt under der ingen kan se det.