Vi har alle hørt det… jeg vet jeg ikke er alene, for hver gang det kommer opp i samtaler er det det vi alle hører.

«Men det er ikke lurt å fokusere på det negative»,

«prøv å se på de lyse sidene også»,

«men det er normalt at søsken krangler og slåss litt»…

Jeg prøver å se blid ut, jeg gjør virkelig det! Og hadde det ikke vært for den absolutte utmattelsen jeg føler etter en økende grad av søvnmangel og desperasjon etter å få ungene og oss foreldrene gjennom den vanskeligste tiden i året, hadde jeg sikkert klart det og. Men når jeg det er 2 dager siden jeg opererte ut visdomstanna, junior får ikke sove før halv ti, tulla våkner klokken 01.00 og er våken frem til 03.12 (!!), begge står opp klokken 05.30 og jeg har akkurat røsket ungene av trampolina etter at junior sparket søsteren sin i ansiktet, er jeg ikke veldig klar for en lektyre om normalitet og lyse sider… Da er jeg igrunn bare sliten og lei, og trenger støtte og forståelse.

Men jeg har oppdaget at det er ganske sikkert det man tror man gir med slike uttalelser. At den blinde optimismen skal på ett eller annet vis kurere håpløshet og sorg som blander seg med søvnmangel og bekymring.

Akkurat som andre ferietider er sommeren vanskelig. Heldigvis er det lett å være ute, men til gjengjeld varer juli evig! Faktisk finnes det ingen måned i året med fullt så mange dager som juli! Det må jo være minst 65 døgn i denne lille måneden! Og i år er det faktisk bedre enn i fjor! Selv om det er vanskelig å huske det akkurat nå…

Men det er mange årsaker til at ferie er vanskelig, og de fleste har jeg vel vært inne på i en eller annen sammenheng. Favorittene er rutinebrudd. den grusomme late sommerdagen, mamma og pappa er ikke på jobb så de hadde egentlig trengt å hvile litt, eller varmen, eller alle menneskene på favorittplassene våre. Så skal det sies, vi har masse å gjøre. Men av og til napper sorgen litt i meg. Tross alt fylles facebook med bilder og videoer, snapchat er i flittig bruk hos alle og alle andre sosiale medier man klarer å holde styr på (dette er igrunn alt jeg har tid til). Og på hver eneste en er det lykkelige, blide, solbrune barn som er i sommerland, dyreparker, utenlandsferier og campingturer. Alt er tilsynelatende i skjønneste orden, mens hjemme hos oss øker selvskading, søvnmangel og slag og spark i takt med ferieukenes lengde.

Vi er ikke flinke nok, vi voksne, for vanligvis er det mens ungene er i skole og barnehage mamma sitter å legger planer, setter opp visualisering, rydder leker der de hører hjemme og innen barna kommer inn døra er vi tilgjengelige og klare med en beredskapsplan. Innen ferien er halvgått er jeg mye dårligere på alt enn jeg var når jeg begynte sommeren. Og det gnager meg. Det gjør vondt inni meg at jeg ikke er så flink nå, som jeg burde være. Jeg vet jeg burde klare mer, men jeg orker som regel ikke klore ned noen ord i bloggen engang. Hvis jeg får en pause, gjør jeg det jeg kan for å fylle opp tanken for senere. Litt sosialt samvær, en handletur til sverige for mat og drikke og en velfortjent hvil på sofaen. Vel, den føles velfortjent helt til barna kommer hjem og jeg ser hvor stressa de er og at de trenger så mye mer visualisering og planlegging enn jeg har orket å sette istand. Ikke at vi har så mye fri heller. Det er avlastning det er snakk om. I juli er det 2 døgn på begge, og 3 dager til på eldstemann. Det verste er at det er mange som synes vi er heldige. Men de kan jo prøve 4 uker med et gjennomsnitt på 4 timers søvn per natt. Kanskje pipa får en annen lyd da.

Det er da jeg overhodet ikke trenger «det er normalt at søsken krangler». Eller «hvis du bare slapper av, så går det bedre». Det gjør det bare vanskeligere. Det betyr at jeg ikke kan få lufte tankene mine og følelsene mine fritt slik at jeg er kvitt de fra hodet mitt. Det betyr at jeg ikke kan si det jeg trenger å få sagt slik at jeg kan oppnå litt balanse igjen inni meg. Det betyr at jeg må passe på slik at jeg ikke virker for negativ, når jeg egentlig hadde trengt å få klage litt og si ifra hvor tungt det er, uten en dom i retur. Jeg forteller allerede meg selv at jeg ikke er god nok, jeg trenger ikke på noen måte at noen forteller meg at jeg ikke er positiv nok i tillegg. For oss som lever liv utenom det vanlige, blir det ganske enkelt et lysende eksempel på hvor utrolig lite verden rundt forstår. Og det for oss til å føle oss utenfor. Og i den vanskelige ferietiden er det virkelig ikke det jeg trenger. Vi er allerede ekskludert fra en enorm mengde ting. Vi trenger litt støtte og gode lyttere. Eller… det gjør ihvertfall jeg…