Lille-julaften

Det er lille-julaften og jeg sitter på badet med tulla i badebalja. Klokken nærmer seg med sneglefart sovetid for min yngste. Dagen har vært lang. Det plasker i regn på ruta. Dette regnet har ødelagt for planen om å ta ungene ut i hagen og grille pølser på pinne. En aktivitet som pleier å gjøre dagen lettere å komme gjennom.

Tulla har fri fra barnehagen, og jeg har angret mange ganger i løpet av dagen. Noen ganger for min skyld, mange ganger for junior sin skyld, men aller flest for tullas skyld. Vi er på vei inn i verdens vanskeligste langhelg. Juleaktivitetene er utenom det vanlige, men de elsker det selv om de ikke takler det spesielt godt. Hun synger «På låven sitter nissen» ved siden av meg nå, som bevis på dette. Senebetennelsen min i skuldra verker og jeg må nok be pappa ordne med tørk og påkledning.

I dag synes jeg jul er vanskelig. Aktivitetene i dag har vært planlagt i lang tid. Spill, kos, tv og å lage gaver til tante, mim og bess har vært på tapetet… i tillegg til denne avlyste turen ut da. Vanskelig tid å fylle… Men nå er det nå gjort. Badingen er like mye for å roe ned og skjerme dem fra hverandre som det har vært for vasking. Hun badet tross alt i går og…

I morgen venter en lang og hyggelig dag hos besteforeldrene. Det blir godt, for det betyr 3 ekstra par øyne og armer, som dermed vil si en ufattelig mengde mer hvile på oss foreldre. Det betyr også uthvilte voksne som ikke har sovet dårlig for barna. Det betyr at pus får juletreet helt for seg selv i noen dyrebare timer!

Så blir det litt jul på det minste medlemmet i familien også. Hun ser og litt sliten ut etter dagens strabaser <3

Så håpet for morgendagen er at tulla får sove i natt, for både hennes og vår skyld. At pakkene ikke blir alt for mye og at tilretteleggingene blir bra nok til at helgen ikke blir for mye for både store og små!

Julaften

På morgenen åpnet vi gavene i strømpa. Og jaggu var det litt snop der og! Innen klokka var 9 satt vi i bilen på vei til Mim, Bess og tante. Tulla jubler når hun får vite hvor hun skal. Alle hjerter gleder seg. 

Så fort vi kommer ut blir de første gavene åpnet, til stor glede. Pakkoramaet begynner klokken halv ti og fortsetter frem til rundt 3 tiden. Når barna slipper leken de har fått og roet seg ned igjen, kommer neste pakke. Allikevel ser vi at stresset er der. Det kommer litt knuff og puff og skrik innimellom. Jeg får en juleblå flekk på armen. Pjokken vil hjem, noe han aldri ellers vil når vi er hos Mim. Når alle gavene er åpnet så leker de ikke med dem mer… de siste tingene blir knapt anerkjent. Det er for overveldende. De leker heller med det de pleier å leke med hos Mim.

Roen senker seg og ettermiddagen blir enklere enn formiddagen. Ungene bytter litt på å være med tante på rommet. Tante er en super hjelp og evig tålmodig…ikke dårlig for en 14-åring!

Vi vet hvordan natten vil bli, så Mim tilbyr seg nattevakt. Vi orker ikke si nei. Tulla har vært våken 5-6 netter siden hver uke i hele høst… Min helse tillater ikke at jeg noengang sier nei! Og når Mim vekker oss på morgenen har ikke denne natten vært noe annerledes…

1. Juledag

Herre himmel… Mim vekker oss halv syv. Gode mim har holdt ut med nattestyr og stått opp med ungene, men dessverre har planen om å la mor og far få sove enda litt lenger blitt forstyrret av en trist oppdagelse. Tulla har så vondt i øret og feber er i full blomst. Det eneste hun vil ha er mamma.

Vi er oppe og griner bare litt. Mim hjelper med pakking, pappa bærer ut i bilen og rygger den inn slik at den lille syke slipper å gå så langt. Jeg har en syk tulle limt til kroppen og får ikke gjort stort. Bilturen blir evig lang, og uansett hva vi gjør er det ikke godt nok. Mamma sitter for langt unna…

Første juledag blir til akkurat det marerittet vi fryktet pluss sykdom. Mine barn trenger 1-1 døgnet rundt, og dermed kan du forestille deg hva tulla krevde denne dagen. Når de er syke har ikke jeg og pappa armer eller øyne nok og all tilrettelegging i verden hindrer ikke stressutbruddene. Helgens stress sammen med dagens sykdom eksploderer i et sammensurium. Og på en dag der alle andre (ikke at jeg har så mange å spørre) er i juleselskaper, får ingen avlastet oss med eldstemann heller.

I løpet av kvelden kommer feberen… på meg … og pappa. Innen barna er lagt gråter nesten alle! (Pappa klarer seg). Jeg verker av betennelser og feber, tulla har øreverk og feber og pappa prøver fortvilet å ikke klage på den voksende hodepinen. Paracet går rundt bordet som om det var godteri, og de voksne strever med å være tålmodige oppi det hele. Vi klarer oss stort sett, men det er mer enn en gang pappa og jeg har byttet på å sitte på do i 15 minutter for å få pause, men ikke være for langt unna hvis noe skulle skjære seg.

2. juledag har mammaen min lovt å hente pjokken. Da kan vi være 2 til en i noen timer ihvertfall. Og kanskje sove litt på skift. Det har vært en interessant jul så langt!