Har du noen gang gått inn i barnehagen med et smilende barn og følt helt nederst i magen at dagen ikke kommer til å gå så bra som du ønsker for din lille engel?

De fleste vet hvordan det er å måtte levere en skrikende unge som så gjerne vil bli med mamma eller pappa hjem igjen. Slett ikke uvanlig. Og for mange er dette sånn det er i mange lange uker og måneder før barnet roer seg. Deretter kan det fortsatt skje med jevne mellomrom, men dagene blir normale. Dette blir hverdag, også for barna! Og jeg tror de fleste har levert unger som er sure, trøtte, grinete osv. og visst at når en kommer å henter igjen, så kommer ikke denne dagen til å ha gått spesielt bra.

De siste ukene har jeg ved flere anledninger levert tulla mens hun smiler, og allikevel visst i hjertet mitt at hun ikke kom til å ha en god dag. Og hvorfor leverer jeg henne da, tenker du kanskje. Et par ting er da viktig å ha med seg i hodet. Det å bryte rutiner er ikke noe som er spesielt godt for tulla mi. Jeg risikerer å gjøre ting verre, ikke bedre. Deretter er det dette med å lære adferd. Her i huset har vi oppdaget at det å gi etter for visse ting, skal vi være forsiktige med. Hvis ungene lærer at «bare jeg sier «vondt i hodet» eller lignende så kommer de hjem… Da har vi plutselig lært dem hvordan de skal få lurt seg hjem. Vi har sett at dette er fort gjort med våre to. Det er kjempeenkelt å gå i den fella fortere enn du aner. Og det tar så inderlig lang tid før en får endret det igjen!

I tillegg kan det jo hende at jeg frarøver henne en god dag. Det kan jo hende at magefølelsen min er litt vel innstilt på at dagen ikke går bra fordi slik har det vært i hele høst! Dessverre blir jeg sjeldent overrasket over informasjonen jeg får. Så når hun kommer hjem så skjermes hun og vi prøver å la henne hvile så mye som mulig. For i morgen kommer kravene fort nok igjen. Treningsopplegget må gjennomføres for at hun skal lære det hun trenger å lære.

Vi har selvsagt kartlagt for å se hva det er som gjør denne høsten så tung. Det kan være mange ting som spiller inn. For eksempel er ikke broren i bhg lenger, så da blir kjøreturen om morgenen tatt i ensomhet. Hun har byttet avdeling og dermed folk som følger henne opp, garderobe osv osv. Det tok flere måneder før hun sluttet å gå inn på den andre avdelingen. Og det er godt mulig de bare har sluttet å si det til meg, men at hun av og til gjør det fortsatt. Men at hun ikke har sovet hele netter siden juli regner vi med er en veldig stor del av hvorfor hun har det vanskelig. Så vi skjermer henne helt de 2 siste timene før leggetid for å prøve å la henne trappe skikkelig ned. Vi har satt en seng inn ved siden av vår seng slik at hun kan komme ut hvis (eller jeg burde heller si når) hun våkner på natten. Så ligger vi å holder henne i hånda til hun sovner igjen… Men hun er sliten stakkar, og vi med henne. Så krysser nå fingrene og håper på en bedre vinter og vår enn det har vært høst!