Jeg er ofte stolt av barna mine, men det er flere typer stolthet har jeg oppdaget. Etter at «diktatoren» (også kalt autisme) flyttet inn hos oss så har vi måttet revurdere tankesettet vårt mer enn noe annet. Det er lett å henge seg opp i alt det vanskelige i hverdagen, så derfor må man passe på å legge merke til de fantastiske øyeblikkene. I dag skal jeg ta for meg eldstemann hovedsakelig, det er nemlig så forskjellig hva jeg legger vekt på hos de to, så det kan fort virke litt urettferdig å ta for meg begge på en gang.
Når jeg snakker om forskjellige typer stolthet så mener jeg at jeg selvsagt har de samme følelsene av stolthet som andre foreldre, men det første jeg måtte gjøre var å legge fra meg en type stolthet. Nemlig den man føler når ditt barn oppnår noe raskere, lettere eller gjør noe bedre enn de andre barna på samme alder. Denne forhåpningen og ekstra gleden når mine barn gjorde noe først i forhold til jevnaldrene la jeg fra meg ganske raskt. Siste gang jeg følte det med junior var når han gikk først av de små i familien. 10 måneder var han, og jeg var så kry av den lille gutten min som sprang innen de andre hadde tatt sine første skritt. Det er kanskje teit av meg å føle det, men jeg synes det var stas jeg da.
I stedet vokste en annen stolthetsfølelse frem. Den som sa noe om hvor mye raskere han kom seg frem i forhold til egne forutsetninger. Eksempler fra nå i høst inkluderer hvor lett han tok overgangen fra barnehage til skole. Ja, vi tilrettela og jobbet for at han skulle klare det fint. Barnehagen var spesielt flinke her og hadde ham på mange besøk og fulgte opp helt supert. Men allikevel gjør jo han en super innsats selv og for at dette skal gå bra. Han er en svært medgjørlig gutt i det store og det hele! Et annet eksempel kom i høstferien da han håndterte 3 dager i Dyreparken i Kristiansand langt bedre enn jeg kunne drømme om! Eller når han sto i vinduet her på lørdag og pekte ut på snøen og sa helt spontant: «Det snør i hele verden!». Hjertet mitt holdt på å sprekke av glede. Tenk at han kan sette sammen setninger nå, etter så lang tid som dette med språk har vært(og fortsatt er) så vanskelig!
Men her på første fredag i november skjedde noe som satte igang en følelse av stolthet som jeg ikke kan forklare. Den kom med tårer av glede og lettelse og kan ikke beskrives med ord.
Jeg fikk en telefon fra skolen. Han har nemlig bading hver fredag. Dette er et prosjekt for barna her i kommunen og det kan jeg vel ikke få forklart hvor lettet jeg er over i dag. De starter tidligere enn andre med barna fra Lille-Borge, så der de andre starter i 3 eller 4. klasse begynner våre allerede i 1. klasse. Vi har vært veldig bevisste på å gjøre barna våre trygge og komfortable i vann fra de var små, så basseng og strandtur har jo vært i fokus lenge allerede. Dette har jeg fått høre har vært til god hjelp for gutten vår i badetimen de har på skolen. Men under denne telefonsamtalen kunne læreren fortelle at gutten min har lært seg å svømme!!!
Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Selvsagt er han ingen proff og sliter seg ut. Men hvilken 5 åringer er proffe?? Lettelsen er til å ta og føle på! Og stoltheten er helt klart gjennom taket. Gutten min kan svømme… og før de andre barna jeg kjenner kunne! Tenk det, min lille gutt som har så vanskelig for å prate, gikk tidlig og svømmer tidlig! Det er kanskje ikke helt innafor å være ekstra stolt, men jeg er det allikevel!
Tenk at til sommeren kan jeg ta han med til stranda UTEN svømmeringer eller vest. Jeg kan slippe ham oppi ethvert basseng uten å måtte lete desperat etter armringer! Det var uten tvil en bekymring om dette, for vi så i år at vi allerede hadde den største størrelsen armring vi har funnet, men det å lete etter enda større armringer kan vi nå bare droppe!
Når jeg fikk greie på dette ringte jeg alle i familien! Pluss, pluss. Jeg kunne ikke vente med å fortelle om den fantastiske lille gutten min som svømmer allerede i sitt 5. år! Jeg var selv bare 5 når jeg lærte å svømme. Men jeg bodde ved sjøen tross alt.
Alle var like glade som vi var for denne nyheten, og ikke helt få var stolte på junior sine vegne! Og akkurat som meg var det et lettelsens sukk som gikk igjen. De fleste har hørt om mine bekymringer for dette med vann nemlig, og delt denne med meg.
For å oppklare den siste der: I USA er det viden kjent at barn med autisme yngre enn 15 som stikker av eller vandrer er i ekstrem fare for å drukne. Mennesker med autisme ser ut til å ha en ganske betydelig dragning til vann. Noe sånt som 90 prosent av ulykker med døden til følge på barn med autisme som har kommet bort fra foreldrene er drukningsulykker. Og dette trenger jeg plutselig ikke bekymre meg like mye for! I løpet av de neste årene vil gutten min lære seg å svømme godt og vi vil kunne slappe av mer og mer.
Men nå skal jeg avslutte dette innlegget for jeg kjenner jeg er så stolt at jeg kunne fortsatt i all evig tid!
I tilfelle du ikke fikk det med deg: Gutten min kan svømme.. han er 5 år !!!!! <3<3<3<3<3