Da var det Halloween da! En spennende tid for de små. Utkledning og fest hos venner. Ja, alt en høytid som dette fortjener. Som voksen må jeg si jeg savner tiden da vi gikk julebukk, og synes jo det var hyggeligere med en julesang på døra i desember. Men samtidig er det ikke vits i å bli en gammel grinebiter i en alder av såvidt over 30 (eller 29 og en drøss med måneder som jeg liker å si), så kaster jeg meg igang med halloweenforberedelser.

Men som alt annet her i huset så må vi gjøre ting litt annerledes. Vi går foreløpig ikke knask eller knep. Konseptet er litt mye å forklare som det er nå, og det er vanskelig, spesielt for eldstemann å kle seg ut. I tillegg er det alle de sosiale greiene. Heldigvis er de ikke så store, så vi må ikke ennå. Dessuten liker ikke tulla noe godteri og pjokken liker kun en type sjokolade… litt vanskelig å forlange det av folk.

I fjor var det sånn at vi holdt oss helt i ro og gjorde INGENTING utav det. I år tenkte jeg at vi skulle prøve oss på litt utkledning. Ikke mye… bare litt. Jeg må nemlig finne noe den unge herren er interessert i å ha på seg, og da kan det ikke stramme stort. Jeg vil dog allikevel prøve oss på dette med utkledning. Det hadde jo vært morro hvis vi fikk vist ham at det kan være gøy!

Så blir det litt pynt, men ikke for mye. Lys i vinduet slik at man vet at vi har litt godteri. Så skal de små få være med på å gi godteri til de som kommer på besøk. For å gi en forståelse av hva dette er, men trinnvis. Kanskje vi kan gå litt på knask eller knep til neste år hvis dette går bra.

Så er det sånn at vi ikke kan ha ungene oppe lenger enn det som er vanlig her i huset, det får være grenser for hvor mye nytt som skal introduseres tross alt! Så når det er leggetid må jeg sette ut det lille skiltet mitt som sier at vi ikke kan ha noe mer ringing på dørene på grunn av sovende barn.

Så håper jeg med tiden at mine små blir invitert i halloweenfester også! Slår et lite slag for integrering her 😉 Det er mange barn med handikapp som blir utelatt av selskaper og bare fordi man ikke ser at de har det vondt, betyr det ikke at det ikke er vondt!

Men jeg har tenkt på hva jeg skal gjøre den dagen vi skal ta dem med ut på knask og knep… mine to kan ikke forklare stort, og jeg begynte å lure på hvordan de gjør dette med språkløse autister i USA. Dermed oppdaget jeg at barna ofte har med seg et kort som de gir til de som de besøker som forklarer hvorfor de ikke klarer å si knask eller knep og lignende!

Så jeg oversatte et til oss slik at vi har det til når vi skal prøve oss på dette med hus til hus!

Ble igrunn ikke så dumt! Legger det ut på ossplussautisme siden på facebook hvis noen vil låne 😉