Jeg er det.

Jeg lar ungene min gå opp til fremmede og si hei, bare fordi jeg synes det er hyggelig at de vil si hei! Når tulla står i vogna ved kassa og roper «Hei alle sammen», så retter jeg ikke på henne eller ber henne være stille. Istedet sier jeg det samme som henne for at hun ikke skal være alene om å si det. Når noen sier at ungene mine er for store for smokken, smiler jeg og sier: «neida, ingen er for store til å ha det trygt». Når mine unger er de som leker som ville dyr i vannet og alle de andre ungene ser på dem med store øyne så sier jeg: «Jaja de har det gøy da!». Når pjokken står og flapper med hendene og roper «Godzilla» så alle rundt glor på han, så sier jeg «Godzilla sover nå, gutten min. Han er hjemme» og gidder ikke forklare til alle rundt hvorfor.

Jeg lar ungene mine tisse på gresset etter å ha badet, fordi jeg vil de skal være bevisste på alt som går ut og inn. Når pjokken går å koser fremmede på butikken, trekker jeg på skuldrene og smiler til dem. Noen ganger skjønner de at det er noe med ham, og andre ganger skjønner de ingenting og synes helt tydelig at jeg burde irettesette ham for det.

Jeg vil ikke det jeg. Jeg synes det er fint at tulla vil si hei til alle i kassa. Jeg synes det er viktigere at han får smokken enn at han skal gå å føle på en allerede voldsom angst. Jeg synes det er viktig at mine små koser seg i vannet, enn at de gjør det på den måten vi har bestemt at de skal kose seg på. Jeg vet at «Godzilla» for pjokken min er det samme som dinosaurer, monster og drager. Alt er de samme vesenene. Så når han roper på de så vil han leke med dem eller late som om han er dem, selv om det ser litt «random» ut. Kosing på fremmede er vel bare hyggelig vel? Det skjer såpass sjeldent at jeg ser ikke problemet. Synes det er fint han er kosete jeg!

I tillegg til alle disse dødssyndene, hender det at ungene får godt midt i uka. Har dagen vært grusom, kan det godt hende at det vanker litt popkorn! Og nettbrettet gidder jeg ikke bry meg om engang. La dem sitte, de orker aldri sitte så lenge at jeg synes de må ut allikevel! TV står på, om de ser på det er ikke noe jeg bryr meg om. Og lekene MÅ ikke ryddes opp etter hver gang. Litt (ikke så mye da, for de er jo autister) rot har ikke drept noen. Når vi går på tur midt i uka, er det jaggu en kvikk lunsj å få og. I helgene kan det godt hende at pysjen ikke kommer av før sent på dagen (det er jo tross alt en kjole eller en shorts og t-skjorte det og), og ungene mine står på hverandaen og roper uforståelige ting ut i nabolaget. Jeg begriper ikke hva de synes er morsomt med det, men jeg stopper dem ikke. Naboene tåler det sikkert.

Noen av disse tingene blir jo jeg litt pinlig berørt av også, men færre og færre. Jeg blir tøffere og tøffere. Her hos oss må hele familien justere sine forventninger til hva ungene gjør eller ikke gjør. Dette hjelper helt klart på hvor viktig sånne ting er! Så velkommen til annerledeshuset der vi gir litt blaffen i alt som er «pålagt» fra samfunnet!