Jeg gruer meg… jeg har ikke ant hvordan vi skal gå frem for å forberede ham på dette. Jeg har prøvd å snakke om det. Vi fikk en liten bok med bilder fra ett av besøkene hans i skolen. Jeg har tatt den frem og sagt at han skal begynne på skolen. Ordet «ferdig» forstår han. Ordet «barnehage» forstår han også. Men «ferdig i barnehagen» vet jeg han ikke forstår.
I dag var nest siste dag i barnehagen… Jeg kom opp og fant en pose med en pakke i på plassen hans. Tårene veltet opp i øynene. Uansett hvem som hadde kommet med denne pakken, så var det kjemperørende. Jeg kjappet meg å lese lappen før jeg gikk for å hente ham. Måtte bli ferdig med klumpen i halsen. Når jeg deretter satt å så på ham kose seg med ett byggverk, var det vanskelig igjen. Assistenten hans har vært en del av livet vårt i over 2 år allerede. Og på møtet forrige uke fant jeg ut at hun skulle være assistent for tulla neste år. Jeg ble sååå glad. Denne dama er som en gudesendt. Men selv om hun blir med oss i enda ett år eller to, kjenner jeg på denne følelsen av vemod. En etappe av livet til gutten min er slutt. Overbevist som jeg er, om at skolen vil bli et fantastisk sted for pjokken, så er det litt vondt å se på avslutningen av denne epoken. Den tryggheten de to som har byttet på å ha ham har gitt oss, forsvinner ut.
De hadde vært på besøk på skolen i dag. Noen forberedte oppgaver fra barnehagen, slik at de har noe han kan begynne med, og hjelpemidler som måtte overføres til skolen. Han ville ikke reise igjen. Plassen hans er klar nå, og dinosaurene også! De er allerede forberedt på en liten gutt med enorm glede over ting som spiser andre ting… mamma er noe mer bekymret for denne utviklingen!
Kanskje han er mer klar enn noen av oss? Jeg tror ikke han forstår at han skal slutte i barnehagen, men han virker klar for forandringen. Han er en stor gutt nå! Men ikke så stor…synes jeg ihvertfall.
Han boltret seg ned mot porten, noe forvirret over at vi ikke skulle hente søsteren. Han har vært i barnehagen i en uke, men søsteren har hatt ferie. Vel inne i bilen ga jeg ham pakka. «Oooi» sa han. Pakka var stor. En av de ansatte i barnehagen har hatt delt «turansvar» og har hatt pjokken med på uendelig mange gåturer i skog og mark! «Trenger help!» Han har blitt så flink til å prate <3 Jeg hjalp ham av med papiret, og der var det en ENORM dinosaur!
Lykken var et faktum. Denne mannen visste hva pjokken ville ha. Så må jeg innrømme at mens det hele pågikk var jeg takknemlig for solbrillene. Hvis ikke jeg hadde hatt dem, hadde alle visst hva slags sippe jeg er!
Så nå gruer jeg meg som en hund til i morgen… Da skal vi ned å hente ham for siste gang. Neste er skole og taxi og allverdens store, skumle ting… jeg er IKKE for dette her! Får vel ta med meg solbrillene igjen, selv om det ser ganske merkelig ut med de på inne!!