Autisme

Har autisme eller er autist?

Dette er et viktig tema for alle. Grunnen er at uansett hvordan du kommer i kontakt med noen som selv har autismespekterforstyrrelse eller har barn med denne utviklingsforstyrrelsen, så kan du seriøst fornærme noen ved hvordan du utaler deg.

For eksempelets skyld, sier jeg at barnet med autisme heter «Jonas».

«Jonas har autisme»

Det mest politisk korrekte er «har autisme».

check-mark-1292787_1280
Dette er frasen som ingen har ett problem med at du bruker, så hvis du er utrygg, hold deg til det.

«Jonas er autist». Her får vi ofte mer problemer.

Noen tolker det da dit hen at du sier at barnet ER sin diagnose. Noe alle selvsagt bør vite ikke stemmer.

Mennesker med autismespekterforstyrrelse er svært forskjellige. Like forskjellige som alle oss andre. De likhetstrekkene de har pga. sin diagnose kan man fint si er der på samme måte som at hvis man vokser opp i Norge har man visse likhetstrekk. Hvis man vokser opp i samme by, har man flere likhetstrekk, samme nabolag, samme hus. Mennesker med autismespekterforstyrrelse tilhørerer en gruppe, og slik som i alle andre grupper har individene i den likheter som gjør dem til en gruppe.

Men når man bruker termen «er» så forbinder mange dette med at det er alt som er ved den personen, og dermed blir noen fornærmet. Personlig er det ikke viktig for meg hvilken setningsoppbygning man bruker. Jeg går personlig utifra at folk flest mener godt og dermed aldri ville gått utifra at mine barn ER diagnosene sine.

Men jeg kan forstå hvorfor noen reagerer. Det er nemlig viktig at vi som samfunn er bevisste på språket vårt. Det er mye fordømmelse i ord. Mange likeverdighetsproblemer blir vedlikeholdt på grunn av «hverdagsrasisme» eller kvinnefiendlighet som ligger dypt i språk og holdning, og derfor fortsatt holder gruppene nede… kanskje ikke mye, men litt! Og det er kanskje den beste grunnen til å fjerne selv de små ubetydelige variantene. Ikke for oss som forstår forskjellen, men for dem som ikke forstår. Og husk at barna våre ofte er i den gruppen. De forstår ikke de små variasjonene i språket eller betydningene av dem. Alt de hører er at vi snakker bittelitt mer nedsettende om en gruppe enn en annen. Og det er i skolegården barna våre føler den nedsettelsen. Om det er om jenter, barn med andre hudfarger eller barn med funksjonsnedsettelser. Vi lærer det bort når vi ikke tenker oss om… og den dårlige behandlingen skjer når vi ikke ser på dem! La oss ikke glemme det!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *