Det finnes mange autismemyter. Jeg har tatt for meg begavelse, nå går jeg løs på nestemann!

Nemlig kosen! Koser autister?

Mange tror at alle mennesker på spekteret hater å bli tatt på. Det er mange med autisme som har vanskeligheter med fysisk kontakt. I tillegg har du noen som er «normalt» kosete mens de er små, men vokser opp og trenger avstand. Dette har ofte på grunn av oversensitiviteten  som mange på spekteret lider av. Taktilsensitivitet (å være inntil noe/noen) og lydsensitivitet er blant de vanligste.

Lydsensitivitet er ganske enkelt å forestille seg. At alle lyder som er for høye er plagsomme vet vi jo. Det er igrunn bare å skru ned den lyden og tenke seg at det er like plagsomt for et lydsensitivt menneske med lavere lyd som den høye er for deg. Så er det selvsagt flere grader av dette!

Når det gjelder taktilsensitivitet er det vanskeligere for oss «normale» å forstå, for vi er avhengige av berøring på alle nivåer. Vi er faktisk avhengige av det! Så forestill deg at klær kan være så ubehagelige at det føles som om de skjærer i huden din. Eller når en klem føles som om noen prøver å kvele deg.

Med mine små er det forskjell på dette. Datteren vår får ikke nok kos av sine nærmeste, men jeg ser en tydelig forskjell på oss/barnehagepersonell/besteforeldre og andre. Dette er dog ikke så unormalt for mange barn. Og her bryter hun jo totalt med autismemyten om å ikke ville ta på folk. Tulla vår ELSKER kos, og mye av det! (Som for å bevise utsagnet riktig, kom hun for å avbryte meg i skrivingen for litt kos. Som hun selvsagt fikk;))

Sønnen vår er ikke nødvendigvis mindre kosete enn andre barn på samme alder, men litt annerledes kanskje. Når han var mindre var det rygging som var tingen. Han rygget inntil deg for så å lene seg inntil. Da var det helt greit om jeg tok armene rundt ham og klemte. I dag er kosen litt annerledes, selv om ryggen fortsatt kommer først med jevne mellomrom. Han kaster seg inntil deg med full kraft, som for å komme gjennom deg til den andre siden, han sitter i armkroken og han legger kinnet inntil ditt. Dette skjer spontant.  Hvis du derimot ber om en klem, vil den som oftest være ganske mekanisk (ikke alltid). Av og til leder han hånden din for å få den typen kos han ønsker.

Ett triks de andre barna i barnehagen har lært er at når junior blir altfor intens og begynner å miste kontrollen, kan det fungere å be om en klem. Da stopper han ofte opp for å gjøre nettopp dette. Så det ser ut til at vi har trent ham godt 😉

Det kan selvsagt hende at barna mine slutter å være noe særlig kosete, men det kan hende med alle barn vil jeg si. Når jeg ser på eldre barn rundt meg, er det sjeldent jeg ser at noen er kjempekosete. Tvert imot så synes de mamma er såååå teit som hele tiden skal klasse på dem. Så kanskje er det ikke så unormalt for våre små å «vokse av seg» litt av kosingen sin. Jeg bare nyter det så lenge det varer <3

Så myten er vel egentlig «busted», da ikke ALLE autister hater berøring. Men noen gjør det. Og da tenker jeg at vi må huske på at det er deres behov for å slippe som må være i fokus, ikke vårt behov for å berøre. Vi kan da ta på noen andre!