Har du 2 barn? Da vet du at en er like glad i begge to, kanskje av og til på forskjellige tider. Du har like mange gode øyeblikk med begge som gjør deg litt sånn tårevåt av svulmende glede!

Det er ett spørsmål (også jevnlig formulert som ett utsagn) som gjør at jeg vrir meg i setet. Dette har kommet med jevne mellomrom siden vi begynte å bekymre oss for tulla vår.

«Kanskje hun har godt av å være litt mindre sammen med broren?!»

Dette er ganske vanskelig å forklare! Og det er mye som kan sies om det. Jeg skjønner hva de mener med det… Sønnen vår er mye lenger ute på spekteret enn datteren vår. De er vandrende bevis på at barn har forskjellige grader av denne diagnosen. Min sønn har nesten alle de symptomene man ramser opp når man snakker barneautisme, mens tulla er mye heldigere. En av tingene som gjorde henne vanskelig å diagnostisere var at all tilretteleggingen for junior var allerede i gang, så de eneste som så noe særlig av symptomene hennes var barnehagen, for der var det ikke noe tilrettelagt! Men etterhvert var språkforsinkelsen påtakelig, og diagnosen kom.

Men med jevne mellomrom er det altså noen som synes symptomene til tulla vår er så like brorens at disse symptomene  må være kopiert fra ham. Det kan absolutt hende noe av dette er sant, og jeg ser at de er veldig like på mye. Junior er søsterens største helt, og dette er selvsagt litt problematisk. Og det er vanskelig å vite av og til om noen av symptomene til tulla er kopierte, eller relatert til autismen. Jeg tror nok det er en herlig blanding.

Det som blir vanskelig for meg er noen viktige ting:

1. Jeg føler meg utilstrekkelig. Dette fordi jeg ikke klarer å passe på at barna mine ikke er dårlig innflytelse på hverandre. Jeg er redd at livet til tulla blir vanskeligere enn hvis jeg hadde holdt dem hver for seg.

2. Har barna bedre av å være masse fra hverandre? Virkelig liksom?? Jeg ser hvor utrolig mye glede de har av hverandre, og får ikke dette til å stemme!

3. Det de egentlig ber meg om å gjøre når de kommer med utsagnet over, er å tilbringe mer tid med å skille barna fra hverandre. Og det kan vi gjøre, fysisk kan vi selvsagt holde dem fra hverandre mer. Men da er det ikke veldig langt fra at vi like gjerne kunne skilt oss! Vi tilbringer allerede mye tid der en er oppe med ett barn og en er nede med det andre, eller ett barn er med på butikken eller går tur eller bader osv. Hvis vi skal være mer fra hverandre betyr jo det at jeg og pappa ikke kommer til å være sammen mer enn de par timene etter at ungene har sovnet.

Og hva om jeg gjør det? Holder dem fra hverandre… også er det ikke bedre i det hele tatt. Tenk om tulla blir verre istedet for bedre fordi hennes bestevenn blir holdt fra henne?

Og det er ett av disse utsagnene som får meg til å ville gå å legge meg i senga umiddelbart, eller hive innpå en drøss med brus og godteri, eller gråte…

Men allikevel, når noen sier det, så ser jeg på dem, smiler og sier «ja, jeg forstår» i en eller annen variant. Jeg er relativt sikker på at det ikke synes på meg hvordan det føles! Man blir god til å skjule den indre kampen og sorgen. God til å skjule følelsen av å bli sparket når en ligger nede…