I verden vår er begrepet «venting», en stor sak. Foruten den helt klare problematikken for våre barn med å vente (enten det er i kø, eller vente til jeg er ferdig å smøre maten) så er venting for oss foreldre også en vanskelig ting.

Første gang vi opplevde det var under utredningen på eldstemann. Vi var henvist til Seksjon for autisme, og vi kom inn ganske raskt. Vi måtte i grunn ikke vente stort før vi kom til slutten av utredningen, når alle undersøkelser var tatt og intervjuer unnagjort… DA skal jeg si man føler hva det vil si å vente. Tida tråkket avsted i sirup og kvikksand, og i mellomtiden vaklet vi frem og tilbake… «har han autisme? neeei….joooo… hvis han har det håper jeg virkelig ikke at det er barneautisme ihvertfall». Jeg husker jeg sa det, og den synkende følelsen i brystet jeg fikk når det var nettopp det som kom.

Smerten kom overraskende nok ikke med en gang. Jeg visste lite om autisme, jeg visste det var noe som ikke gikk bort. Men som folk flest hadde jeg ikke vært stort borti det. Jeg ble overrasket over mammas reaksjon. I dag vet jeg bedre. Mamma har jobbet med ungdommer med autismespekterforstyrrelse i mange år. Hun hadde mye bedre begrep om hvor gjennomgripende det er.

Diagnosekurset gjorde sitt for både oss og familie og venner. Mye ble sagt som økte forståelsen vår. Mannen min og jeg levde jo allerede med dette, men hvorfor han var som han var, forsto vi ikke. Hvorfor jeg ikke klarte å slutte å være utrolig hønemor, selv om alle vennene mine sa at jeg måtte slippe opp, skjønte jeg ikke.

Jeg husker en samtale jeg og mannen min hadde (før diagnosen) om dette med å være hønemor. Vi hadde mange ganger blitt utfordret litt på at vi passet så veldig på. At vi ikke kunne være så helikopterforeldre. Og jeg var så enig med dem. Det var også mannen min. Han spurte «Men vi må vel slippe opp litt, vi kan er jo de eneste som er sånn med ungene våre!». Jeg følte det på akkurat samme måte som ham, jeg skammet meg litt for å være så iherdig. Så jeg spurte ham, og i grunn også meg selv: «Kan vi slippe ham da? Stoler du på at han har vett til å stoppe når han burde?» Vi så på hverandre, og samtalen endte der. Vi visste begge at det kunne vi ikke. At vår gutt lå langt etter de andre barna i forståelse og modenhet. Det bare synes ikke fra utsiden…

Når tulla skulle utredes var det en mye lenger prosess.  Først var det utredning på spe og småbarnsteamet ved familieklinikken:

Dette var en 3 måneder (cirka) med utredning der vi engstet oss for alt. Psykisk utviklingshemming var den som ble først og fremst nevnt som ett alternativ til autisme. Denne endte med en videre henvisning til Seksjon for autisme. Dette var merkelig nok en lettelse. Kanskje fordi vi ikke har noe begrep om hva psykisk utviklingshemming vil si, og autisme sånn sett var kjent. Men uansett var det nye måneder med venting. Denne gangen tok det EVIG tid fra siste intervju til svaret kom. Jeg fikk overbevist en av saksbehandlerene om å ringe meg så fort de visste om det ble diagnose satt. Jeg trengte å vite det før møtet, om enn jeg ikke fikk greie på hva slags diagnose. Jeg fikk telefonen og gråt…

Sorgen kom fort denne gang. Og en ny dimensjon sank over pappa og meg: Vi har ingen friske barn!

Nå er vi inne i enda en utredning: ADHD. Og enda mer venting…

Og vi venter på svar om han har kommet inn på spesialavdeling. Jeg springer ut å møter postmann hver dag… Og kommer lutret inn igjen, uten svar og med enda en dag med venting… Utmattelsen og klumpen i magen melder seg litt ekstra en stund etterpå.

Det å vente er slitsomt, mer slitsomt enn man skulle tro. Mer utmattende, både psykisk og fysisk. Jeg hørte engang noen si «Gud gir deg ikke mer enn du kan håndtere»… Der må vi nok være enige om å være uenige! Gud (hvis han finnes) og jeg skal ha oss en liten alvorsprat når dette livet er over kjenner jeg! 😉