Det er jo obligatorisk, dette tilbakeblikket. Han jeg bor med skrev ett velformulert julebrev til familie og venner. Det inneholdt kort om årets nyheter og en lett tone. Selv i fjor hadde julebrevet en litt lett tone. Det året inneholdt 1 diagnose om autisme og min sykdom. 1.5 måneder på sykehus!

På facebook kommer det stadig «memories» opp som jeg kikker på. Hva skrev jeg for ett år siden. På denne dagen vår ett år siden skrev jeg ett nyttårsønske: ett lettere 2015 enn det foregående. Har vi fått det tro?

Ja, noen ting har vært mye lettere. Jeg er friskere enn på lenge, ungene har ikke vært like mye syke i år. Tross alt.

Men en ny diagnose har vi fått. Tulla vår har også barneautisme. Det har medført klaging pga. manglende TIOBA kapasitet på sykehuset. Dette har vi heldigvis fått orden på.

Den rene mengden oppfølging har doblet seg og forårsaket at jeg ikke klarer å gjennomføre skolen. Eneste grunn til at det gikk frem til nå var at det var så lite praksis tidligere.

Eldstemann har jeg mistenkt ADHD på en god stund, og nå er den utredningen i gang. Vi er forespeilet et resultat rundt påsketider. Utredninger er krevende, både ved at man fysisk må møte opp til enda flere møter/observasjoner, og det psykiske selvfølgelig. Og det er nummer 3 for oss. Vi rekker akkurat å legge fra oss en før vi begynner på neste.

En ADHD diagnose høres ikke så ille ut kanskje, men du kan tenke at når jeg sier vi på en måte har ett ekstra barn i hus per autismediagnose, så kan du ganske greit legge på ett ekstra for ADHDen også. Det er enda mer å huske på, og vi må gjennom enda ett sett kurs for å fullt ut forstå dybden av dette også. I tillegg er det jo slikt som medisinering og lignende som dukker opp. Vi får se hva 2016 bringer på dette området.

Sånn for å være sikker så har eldstemann tics. Han slår seg selv i brystet, tilsynelatende tilfeldig. Det kan hende vi har en utredning om Tourettes i vår fremtid. Håper ikke det!

Klumpen i magen melder seg til tjeneste! Ikke at den noen gang tar seg ferie, uansett hvor mye jeg insisterer.

Året som har vært har brakt med seg vonde ting det også. Ikke livstruende i år, men vonde. Jeg savner å gå på skolen og sørger over tapet. Jobber med å gå videre. Ikke fordi jeg ikke har tenkt til å fortsette på skolen, det skal jeg. Men ikke på noen år. Den tetteste delen av oppfølgingen er nå, med TIOBA og utredninger. Jeg setter det på «hold» i hodet og tenker med det å plukke det opp når det er tid. Orker ikke avgjøre når det er ennå.

Jeg reiste på tur til USA i år med mamma og lillesøster. VI hadde en kjempetur med opplevelser som Magic Kingdom, Universal Studios og Bush Garden. Få ting slår en Butterbeer i Harry Potterverdenen i Universal. Eller 3D rollercoasteren i Hogwarts.

Shopping gikk helt av skaftet. Og som vanlig er det eneste jeg angrer på er alle de tingene jeg IKKE kjøpte? ikke at jeg hadde råd til mer!

Vi tok familieferie i Danmark. Dette var et prosjekt i seg selv. Jeg kunne skrevet MINST ett blogginnlegg om bare den turen! Men vi overlevde, og lærte mye!

Jeg prøver meg igjen og ønsker meg ett roligere 2016 enn 2015. Litt mindre bekymringer, litt mindre sorg. GJERNE litt mindre konflikter. Det er ikke lett å få alle til å forstå vanskelighetene til mine små. Og av og til møter vi mindre forståelse for valgene våre enn vi skulle ønske. Eller løsningene våre, om du vil.

Jeg håper på færre utredninger i fremtiden, selv om jeg foreløpig ser det som usannsynlig. Vi har tross alt hatt minst en i året så langt. Det kommer til å roe seg, men sannsynligvis ikke i 2016.

Jeg ønsker meg en kropp som ikke sloss så veldig mot meg og ikke minst stresset i livet vårt. Er på god vei ved hjelp av fetteren min som er kiropraktor. Jeg har gått dit hver uke i høst/vinter og nå begynner kroppen min å være villig til å la meg leve igjen. Jeg sluttet nok på skolen litt sent i forhold til hva kroppen min taklet. Men bedre sent enn aldri.

Jeg ønsker meg ett lettere år for mannen min. Han fortjener litt ro, jeg vet det er tøft for ham og han havner alltid nederst på lista mi, før meg selv som oftest, men to barn og to diagnoser havner jo minimum foran i køen. Da blir det ikke mye igjen.

Mest av alt ønsker jeg at mine små får ro i 2016. Fåfengt håp, da det er overgang til skole på trappene, men allikevel må jeg håpe. Ønsker er lov. Og dette ønsker jeg meg aller mest. Ro og fred. At autismen ikke marer så veldig.

Så godt nyttår! Håper deres nyttår bringer dere ro og fred. Lite sorg og frykt. Og masse glede.

Mange gode nyttårklemmer fra huset med de rare i!