Da var tullerusket vårt blitt ett år eldre. 4 store år! Jeg kan skrive masse om Tulla vår, men jeg tenkte jeg skulle holde meg til selve arrangementet. Bursdager er en ting som må tilrettelegges, akkurat som alt annet.

Nå er det tulla som har bursdag i dag, så da tar jeg for meg hennes behov først.

Forrige bursdag hun var i var kusinens bursdag. Vi kom tidlig, da jeg vet at begge mine takler bedre at folk drypper sakte inn i stedet for å bli dumpet rett inn i en stor gruppe mennesker. Det gikk fint en stund, men jeg så hele tiden at hun strevde med å bli med i lek. Hun vil så gjerne være med, men hun bruker ikke blikket sosialt og går da glipp av mange av «reglene» i leken. De andre barna plukker det opp instinktivt.

Både jeg og snuppa led under dette. Hun ble mer og mer sliten, og etter hvert så jeg at armene hennes begynte å slenge på en altfor kjent måte. Frustrasjonen bygget seg opp og jeg måtte ta ett valg: vente på smellet, eller gå mens leken var «god». Det ble det siste.

Når eldstemann hadde sin bursdag nå i november, endret vi form på selskapelighetene helt. Han hadde ikke håndtert forrige selskap veldig godt. Han holdt ut i sitt eget selskap i hele 20 min før Mim (bestemors kallenavn, ærbødigst oppkalt etter «Madam Mim» av min bror) måtte ta han med hjem. Så da gjaldt det å være kreativ. Så vi laget en ny boks:

Alle som vil komme i bursdagen til ungene sier ifra minimum 1 dag i forveien og kommer innom for kaffe og noe godt. Maks 4 av gangen som kommer og tilbringer tid med bursdagsbarnet. Dette er et greit tall da ingen i familien er samlet i kjernefamilier større enn 4 personer. På denne måten får gjestene vært sammen med bursdagsbarnet lenger enn 30 min, og denne tiden blir faktisk kvalitetstid da ingen andre er til stede. I tillegg får bursdagsbarnet tid til både folkene og til å se på gaven uten overload av inntrykk. Vi setter av en tre ukers tid rundt bursdagene til «selskap».

Dette ble en så stor suksess med pjokkens bursdag at vi gjentar det med tulla i år. På denne måten får vi ned stresset, og en annen kjempefin effekt er at vi får trent på å ha besøk. Pjokken har sitt «selskap» i november, så kommer desember med alle julegreiene/besøkene og deretter tullas bursdag på nyåret. Det betyr at vi får jevnt over trent på besøk i hele 3 måneder i strekk, i små kontrollerbare bolker, men ofte nok til at det faktisk blir trening av det.

Dette med trening på besøk virker kanskje litt rart. Men man må huske på at når alle sosiale sammenhenger må vurderes (kan det tilrettelegges eller må vi melde pass), så blir isolasjonen stor. Venner og familie har ikke alltid mulighet til å tilrettelegge alt, og vi blir slitne av all tilretteleggingen også. Det betyr at det er en del ting vi ikke kommer på, og det er en masse ting vi ikke oppsøker. Som følge av det blir det mange besøk som ikke blir tatt, og vi har sjeldent besøk. Selskaper blir hoppet over, enten pga. mengde folk eller pga. lokasjon av festligheten. Bare det at det ikke er inngjerdet er en hindring for at vi skal kunne være med.

Og vi ser resultatet av trening på hjemmebesøk allerede. Bursdagene har god treningseffekt og trolla våre blir flinkere og flinkere til å håndtere at folk kommer innom. Så da kan vi i større grad invitere folk innom, og kanskje med tiden ha besøk over lengre tid.