Autisme · Barn · Foreldre · Sorg · Stress · Søvn

Naken i møte med det offentlige…

Har du noen gang hatt et mareritt om at du er naken ute blant folk? Du våkner skjelvende med hjerte i halsen og er dødsletta med engang du oppdager at du fortsatt er i senga di.

Når jeg skal inn i et ansvarsgruppemøte, føler jeg det sånn hver gang. Det sitter 5 eller flere mennesker inne på et sånt møte. Fra alle forskjellige instanser. Du setter deg ned og vet hva som kommer. Vi skal evaluere tjenestene deres. Hva trenger de mer nå enn før. Er det noe vi kan kutte ut? Hva trenger familien?

Jeg må svare. For at barna mine skal få de beste mulige tjenestene må jeg være ærlig. Åpen. Samarbeidsvillig.

Jeg er heldig. Det er ingen i vår gruppe som ønsker oss noe vondt. Jeg ser rundt i rommet og ser bare vennlige, forståelsesfulle ansikter. De vil hjelpe. De vil støtte. Allikevel er det jeg som er naken. Det er jeg som føler ett og ett plagg falle på gulvet mens jeg må innrømme alle steder vi kommer til kort. For at barna skal ha det best mulig, må jeg si det høyt:

«Vi blir gale av alle lydene av og til. Eller… av og til er ikke helt sant. Jevnlig er vel mer riktig»

«Det er mye utagering. Vi tror vi gjør alt riktig, men det kan jo være noe vi gjør feil…»

«De sover periodevis veldig dårlig, selv om vi holder godt på rutinene. Vi tror ihvertfall vi gjør det. Har jo alarm på slik at de legger seg nøyaktig samme tid…» Forklaringene om det jeg tror er riktig tar tid. Jeg er redd vi gjør noe feil.

Til slutt sitter jeg der. Helt uten klær. Noen ganger uten hud. Sårbar. Naken. Redd.

Dette er ofte de verste møtene i året. 4 – 6 stykker av dem. Nå skal vi igang med utredning av tvangsadferd og tourettes på junior. Det blir enda flere mennesker involvert. Autismen opptrer plutselig ikke alene. Den har fått følgesvenner. Og vi må i ilden igjen. Fremmede skal høre alt om hvordan adferden er. Hvordan vi håndterer den. Er det en diagnose til eller har vi bare ødelagt ungen?

Er det min skyld?

Klærne henger bare såvidt på før vi engang kommer dit. Sjenansen, frykten og stresset gjør meg sår og rød. Jeg er sånn som svetter når disse følelsene kommer. Sånn for å være helt sikker.

Noen mener jeg bør komme over det. Jeg tror ikke jeg er alene om følelsen. Det finnes noe trygghet i det. Men der og da… da er det bare meg. Naken. Eksponert med det såreste jeg opplever i hverdagen min, på utstilling så alle kan se på det. Undersøke det. Dømme det. Og selv om de ikke gjør det, frykter jeg det. Prøver å forberede meg på det.

Tenk om det er min skyld!

– Helene

2 thoughts on “Naken i møte med det offentlige…

  1. Jeg kjenner meg så igjen i det du sier her. Som om jeg skulle ha sagt det selv. Jeg prøver, prøver å være stor, sterk som en okse, stødig.. Men, ofte kommer jeg til kort også der. Flere ganger jeg har grått i disse møtene, flere ganger jeg har grått i utviklingssamtaler også egentlig.. når jeg tenker meg om..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *