Autisme · Barn · Ferie · Foreldre · Stress · Tilrettelegging · Trening · Tur

Dyreparken 2018

Vi tenkte egentlig at vi skulle droppe dyreparken i år. Junior håndterte det greit i fjor, men tulla gikk helt i biter. Men når barna begynte å mase på å reise til Kaptein Sabeltann allerede i februar, måtte vi ta en avgjørelse. For om enn de hadde det vanskelig, er det tydelig at de også synes det er kjempegøy i Dyreparken.

Vi må bo på samme sted hver gang vi er der, så Kaptein Sabeltannsuiten er eneste alternativ i Abra Havn. Vi kan parkere rett ved leiligheten, den ligger ikke tett inne i Abra Havn, så det blir mindre bråk her på kvelds/natterstid og nå er det vel strengt tatt noen rutiner som må opprettholdes også!

Hvis du vil se litt bilder og beskrivelser fra suiten så skrev jeg et ganske omfattende innlegg om dette første gang vi var der og med masse bilder. Klikk på linken: Dyreparken i Kristiansand: 3 dager til ende

Fjorårets besøk gikk rett dit pepperen gror. For å være ærlig ville jeg egentlig bare grave meg ned etter det besøket, men med fornyet mot når det lå litt lenger tilbake i tid kastet vi oss igang på nytt.

For å lese om hvordan det IKKE skal være, klikk på linken: Dyreparken 2017

Vi hadde jo lært fra året før så denne gangen delte vi barna første dagen. Junior ble tatt ut av skolen for å kunne være der alene en dag med Bess, tante og meg som ledsagere. Tulla dro i barnehagen og ble kjørt rett til Abra Havn for overnatting der istedet for å dra inn i parken på fredagen.

Dette var en god løsning. Junior koste seg med alt av dyr og annet som han kunne se på. Han kjørte bob og bil og klarte hele 4 timer inne i parken dag 1. Dette er en ny rekord!

 

Gutten vår fikk virkelig god tid til å se på alt han ville se på, men til gjengjeld var han veldig sliten når alt var over!

Og ut ville han selvsagt ikke. Overganger og avslutninger er “alltid” vanskelig for barn med autismespekterforstyrrelse. Dette var så gøy, at vi var heldige som hadde kaptein Sabeltannhuset å lokke med.

Tulla ankom senere sammen med pappa og Mim som begge hadde vært på jobb. Pappa hadde i tillegg vært vikaren min på ansvarsgruppemøte også.

Kvelden gikk til å gå rundt i Abra Havn på lekeplassen og innse at for mine barn er overnatting her like viktig som selve parken. Ihvertfall foreløpig. Tulla gikk mange runder rundt for å leke og skli og utforske. Også kjøpte vi noen leker selvsagt!

På morgenen kom skipet inn med sjørøverne, men i motsetning til i fjor snudde tullemor seg bort og gikk vekk fra alt ståket. “VIL IKKE” var hun helt tydelig på, og gikk i sklia der ingen andre var. Hun og broren hadde skilt lag på vei bort, men snart møttes de igjen ved sklia. Junior var ikke interessert i å se hele greia han heller, selv om det hadde vært mye morsommere å se båten komme inn denne gangen.

Vi tok oss god tid i Abra Havn før vi dro bort til dyreparken. Og vel inne, kunne vi gå rett i tømmerrenna. Og siden dagen var varm og god, kunne vi kjøre mange ganger og ikke bli kalde!

Ungene var mye mer tolerante denne gangen. De trengte fortsatt ikke stå i kø, så det løste seg greit og når den ene ville det ene og den andre det andre, godtok de å gå i hver sin retning. Begge hadde minimum 2 voksne med seg til enhver tid.

Og ikke misforstå. Det var ikke lett. Hun hadde en god del adferd med hyl og nekting av alt og broren ble mer og mer kremtete, fikk ikke bestemt seg for hva han ville, dultet og “falt” borti ting og oss. Stresstegnene var ganske tydelige.

Vi holdt ut i 3 – 3.5 timer før de måtte ut. Og lydene og overbelastningen av inntrykk som kom i etterkant beviste at noe lenger kunne de ikke vært der.

I evalueringens ånd så endrer vi nok enda en ting til neste år. 2 dager med så lange besøk, ble nok litt mye for junior. Neste år tar vi dem ned dagen før og er i Abra Havn den dagen og dermed rett inn i parken dagen etter. Siden de nå er lettere å skille fra hverandre inne i parken, ser vi at dette er nok. I tillegg klarte tulla seg 700 ganger bedre i år enn i fjor, og derfor blir det mulig å være lenger i parken på første forsøk!

Så det gjelder å ikke gi seg på de tingene en VIL få til. Men jeg må si, hadde ikke barna vært så gira på dette, så hadde jeg nok droppet hele greia i år. Det er lov å stoppe. Men hvis du virkelig vil, og barna virkelig vil, så er det mulig å få det lettere. Sakte, men sikkert ser vi at dette er fint mulig å få til å bli en hyggelig opplevelse for alle innen noen år til er gått!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *