Dette har jeg aldri hørt fra en forelder til et neurotypisk barn. Barn uten funskjonsnedsettelser har foreldre som blir lei, oppgitt, sinte, frustrerte. Ja, alle følelser foreldre har ovenfor barna sine, på godt og vondt. Men jeg har enda til gode å høre noen av disse «normale» foreldrene til «normale» barn føle et behov for å forsikre andre om at de er glad i ungene…

For det er jo en selvfølge at de er det. Det er jo ungene dine. Det er klart du er glad i dem!

Blant den andre gruppen foreldre dog. «Jeg er glad for å ha fått ham/henne altså, men det er litt slitsomt». Jeg gjør det selv og. Spesielt hvis temaet avlastning kommer opp. Å trenge tid for deg selv er greit for de med normale liv, men for oss med ekstra utfordringer med barna våre, er det ikke greit. Det er ingen som sier det rett ut, men det ligger liksom under i tonen. «Å, så fint dere får en helg i måneden for dere selv da! Det trenger dere» I undertonen kan misunnelsen av og til høres klar som en klokke. Det at de selv har mye mer «barnefri» enn de egentlig er klar over er borte fra tankene deres i det øyeblikket.

Men allikevel er ikke min teori at det er derfor vi hele tiden forsikrer alle om at vi er glad i dem og glad vi har dem. For som oftest tar det bare et øyeblikk for de fleste oppegående foreldre å se at vi aldri kan sende ungene ut av huset uten å være med dem. Passe på dem hvert øyeblikk. Alltid være der. Nei, jeg har en klar ide om at dette handler om å bli bombadert med ord som «det er vanlig for foreldre å måtte være med barna på aktiviteter de har valgt å være med på» fra alle instanser man søker hjelp fra.

Du står der med en unge som du er inderlig klar over ikke er innenfor det normale. Ingen andre må ha mamma stående ved siden av seg gjennom hele aktiviteten og veiledes konstant for å mestre den. De andre foreldrene sitter nemlig på tribunen og venter, ofte med en telefon i handa eller i samtale med andre foreldre som man treffer hver uke her på fotballen/håndballen/turning/friidrett osv. Og det er det som er normalt.

Da er det tungt å lese «det er normalt foreldreansvar…» i enda et avslag, eller forklarende tekst på hvorfor man har fått mindre enn man i utgangspunktet søkte på… enten det er stønad, BPA eller avlastning.

Vi lever i en verden der normalitetsbegrepet omfavner flere og flere. Ikke fordi det er flere ting som regnes som normalt, nei dessverre er dette enda en måte å stramme inn hvem som kvalifiserer til å få hjelp, enten det er i form av AAP eller andre tjenester. Sparekniven er på plass, også her.

Jeg leser de ordene med et tungt hjerte hver gang. Og jeg hører meg selv bruke ordene som er ment til å forsikre de jeg snakker med om at selvsagt er jeg glad i ungene mine. Selvsagt vil jeg ha dem hjemme så mye som mulig selv om jeg søker avlastning. Selvfølgelig angrer jeg ikke på å ha fått dem selv om jeg klager på alt som følger med dem. Det er jo ikke barnas skyld, det er systemet rundt. Hvorfor jeg føler behov for det?

Man venner seg aldri til å være avhengig av hjelp fra stat og kommune tror jeg. Og når en instans prøver å spare penger på å gi deg så lite som mulig av hjelp og støtte, gjør det noe med deg. Du blir liten og redd. Du føler deg utsatt og unormal. Det er deg det er noe galt med. Retorikken er hard å håndtere, spesielt i offisielle brev fra den store ansiktsløse kommunen eller staten. Så vi prøver å mildne inntrykket av oss med ord om kjærlighet og glede som egentlig er selvsagte.

Vi er ikke mindre glad i barna våre. Vi bare vet ikke om du vet det!