Og det er ikke lett å forklare hvor herlig det er med små barn og bursdag. Og med barn med funksjonshemming er det nesten litt ekstra kos må jeg si. Grunnen er ikke fordi det er så mye annerledes med dagen, for vi gjør jo så lite som mye utav det. Men de tingene som barna gjør for å vise at de er glad i deg, betyr litt ekstra når du vet det er vanskelig for dem å gjøre det.

Så for å vise litt hvordan det kan være, skal jeg fortelle en liten anekdote fra min bursdag.

På morgenen satt jeg å snakket med tulla om bursdag og hvordan mamma var et år eldre. Pappa kom inn og sang bursdagssang for meg. Tulla og junior så storøyde på meg. Og samtalen gikk selvsagt da over til å forklare at mamma også har bursdag og lignende. Deretter gikk jeg gjennom planen med tullemor som skulle både ha EIBI oppfølging i bhg og skulle til tannlegen senere på dagen.

Når tulla var vel ute av døra med pappa, sitter jeg og junior igjen å venter på taxi. Han er blid og fornøyd og maser som vanlig på noe å tygge på. Idet han setter seg i taxien så sier han «gratulerer med dagen» til sjåføren. Jeg som er trent i junioriansk vet at han egentlig prøver å fortelle sjåføren at jeg har bursdag og forklarer dette raskt. Det er ikke lett å forstå ham når han sier sånt utav det blå, og det er lett og tro at han prøver å gratulere alle han møter med dagen. Med dette i bakhodet ringer jeg skolen og gjenforteller det jeg vet om dagens små utfordringer. Jeg vil jo at han skal bli forstått så godt som mulig!

Jeg stresser avgårde til EIBI og tannlege uten å skjenke det hele noen flere tanker. Drøssevis av små og store ting må ordnes, da broderen kommer innom senere for å hjelpe til med et strømuttak, og bursdagsmeldingene tikker inn jevnlig. Jeg har stor glede av å insistere på at jeg kun blir 29 år, selv om det betyr at Lars og jeg ble sammen når jeg var 8 år. Lars er noe mindre happy med akkurat den…

Så kommer junior styrtende inn døren med et stort glis. «Gratulerer med dagen» sier han, kjempestolt av seg selv. «Tusen takk! Kom å gi mamma en klem!» svarer jeg med et svulmende hjerte. «Jeg ba han ikke si det» sier Lars lett overrasket. Junior rekker såvidt å få av seg jakka før han kaster seg rundt og tar sekken sin utav hendene til faren sin. Han åpner den med stor iver og begynner å grave nedi, tydelig på leit etter noe. Kortet kommer frem, formet som et hjerte og han gir det til meg mens han formelig skinner av glede! Han får umiddelbart skryt for mesterverket sitt, og han blir litt opptatt av den gode oppmerksomheten der han hopper opp og ned og flagrer med armene. Så kommer han på noe. Han har mer i sekken. Hånden går på et nytt dypdykk nedi sekken og fisker opp en pakke. Den har fint lilla papir med klistremerker av katter på. Nå holder han på å sprekke. «Åpne, åpne» sier han utålmodig, mens han ler og hopper.

Mens jeg åpner vidunderet kaster han seg rund halsen på bess som er innom en tur og gir han en kos. Gleden bobler helt over og han er kry som en hane idet jeg tar på meg den fantastiske gaven han har laget på skolen. Jeg kjemper mot tårene, og pappa blir grøtete i stemmen. Han lager sjeldent noe til oss i bhg og skole, for tegning og den typen ting interesserer ham så lite. Men når han skal lage gave sparer han ikke på kruttet ser det ut som <3 I boken fra skolen kunne de fortelle at junior var med på å avgjøre absolutt alt ved gaven. Inkludert papir og klistremerker.

Og dagen min gikk fra kjempebra til aller best <3

Det er så gøy å være mamma til disse to <3