Da er vi her… 2017 er over og i lyset av en uskrevet fremtid skal jeg ta meg tiden til å se tilbake på det gamle.

Og når jeg tar meg tiden til å se tilbake er jeg imponert over hvordan vi får alt til å gå opp. Selv om vi på ingen måte klarer det uten hjelp eller uten at det av og til går litt humplete, er det allikevel et faktum at vi har fått det til å fungere. Litt vondt i balansenervene har jeg dog etter enda et år med opp og nedturer…

Man bør vel begynne med oppturene:

Engasjementet i Autismeforeningen har ført mye hygge og glede med seg. Og ikke minst ny kunnskap. Mange kurs senere og en autismekonferanse i sekken føler jeg meg oppdatert og opplært i mange nye aspekter ved autisme!

Danmarksturen i påsken i år beviser at ferie er også noe for oss! Vi får det til bedre og bedre for hver gang, og viktigst av alt, barna koser seg glugg ihjel. Neste tur er allerede planlagt for 2018.

Tulla sitt år har vært hatt det veldig bra alt i alt. Med en ganske treg start, ser jeg allikevel at med en avlastningsfamilie som er super, og god tilrettelegging i barnehagen har den verste stormen gitt seg og hun viser hvor flink hun er på mange områder. Toleransenivået hennes må fortsatt jobbes med, men det regner jeg med blir et langt prosjekt over mange år. Tross alt har hun jo autisme!

Junior er godt etablert på skolen og årets bursdag var suveren! Det er veldig morro å se at han har så glede av de nye vennskapene han har fått på skolen. Han har det veldig mye enklere på sommeren enn på vinteren ser vi, men det er fordi det er mye mindre utetid på den årstiden.

Julaften gikk strålende. I år hadde vi besøk av onkel på morgenen, Mim og tante til lunsj og moffa på ettermiddagen. Julemiddagen ble den sedvanlige middagen for de små og en suveren julemiddag for oss voksne. Vi gleder oss over å kunne ha litt besøk til jul. Og pakkene til de som kom innom ble selvsagt åpnet med dem tilstede, noe som gjorde det enda hyggeligere.

Nedturene har ikke vært mange. Det var den turen i Dyreparken i Kristiansand også var det den romjulen da. Dyreparken var utrolig vanskelig for tulla vår og romjulen var veldig vanskelig for junior! Noe som selvsagt går utover den andre…

Romjulen ble lang og lengre enn lang for en liten gutt uten SFO tilbud i julen. Uvisst hvordan denne skolen kan forsvare det, har denne skolen stengt hele romjulen og hele påsken i tillegg til 4 uker i juli. Og for våre 2 små raketter er ferie allerede det verste som finnes, så da blir det som det blir. Junior var så intens når avlastningen hans kom i nyttårshelgen at vi alle (inkludert ham selv) pustet lettet ut når han reiste hjemmefra. Med dårlig vær som gjorde utetid enda vanskeligere, var det nesten ikke til å holde ut mot slutten. Og det tok intet mindre enn 3 uker før han begynte å normalisere seg igjen. Det var synd på ham og mamma og pappa var mildt sagt utslitte.

Og dette er hovedgrunnen til at første blogginnlegg for 2018 kom først nå, jeg har mer eller mindre kommet meg, alle møter og lignende er unnagjort og dermed kan jeg endelig ta en tur innom og skrive noen ord.

Fjoråret var i bunn og grunn mye bedre enn foregående år, men det er like mye fordi vi har sluttet å gjøre de tingene som er for tøffe for barna i mye større grad. Vi blir flinkere for hvert år som går. Og noen ting lærer vi aldri med, slik som dyreparken kan det se ut som 🙂

Men belastningen vi har, blir ikke lettere. Den er like tung som før, men vi har lært teknikker for å gjøre den lettest mulig. Og noe får vi til, og andre ting kommer som lyn fra klar himmel. Søvnvansker, slag og spark, utbrudd og all tilretteleggingen tar på, og kroppen min liker det ikke.

Med en økende grad av muskelsmerter og følgende vektøkning bringer nyåret med seg utredninger og kostholdsendringer for min del. Og da må far i huset også endre kosthold. Det evige tungsinnet som napper og drar i meg, må avhjelpes. Kanskje et lettere liv, ihvertfall der jeg KAN gjøre noe, vil hjelpe.

2018 bringer håp og forventninger. Sommerferien er booket til Danmark med besteforeldre på slep. Lars og jeg skal en langhelg bort i år også, denne gangen til Venezia. Dette er siste stedet på «bucketlista» mi og jeg gleder meg som en unge! Så vi sparer som dyr til begge deler, og lever heller litt mer forsiktig i hverdagen.

Så et forsinket godt nyttår fra oss her i Annerledeshuset!