Det er jeg. Skulle gjerne skrevet en motivasjonstale til deg, men det er jeg ironisk nok for sliten til. Jeg har gode og dårlige nyheter til deg. Dårlige nyheter: Det blir ikke enklere. Dagene blir forandret, noen ting blir lettere og andre blir vanskeligere. Den totale belastningen på både deg og barnet ditt blir ikke lettere i den nærmeste fremtiden. Den gode nyheten? Dere kommer til å få det til. Det er jeg helt sikker på. For hva er egentlig alternativet?
Jeg får ofte høre av både fremmede og kjente at man ikke forstår hvordan vi klarer det. Hvordan får vi til å sove gjennomsnitt av 4 timer per natt. Hvordan er det mulig å ha så rigide rutiner, både voldelige og emosjonelle utbrudd både i det private og det offentlige rom og aldri helt få til noen ting. Det er nemlig ikke bare barna som mangler mestringsfølelse i hverdagen. Vi er en familie der vi alle går på vegg etter vegg etter vegg!
Men alternativet er verre. Gi opp? Det er liksom ikke med i vokabularet vårt. Når jeg ser på tulla som synger med en flott liten stemme og danser til all verdens musikk mens hun stråler av glede, eller junior intet mindre en skråler sang fordi han er tonedøv som bare det, akkurat som sin oldemor, da er diagnoser irrelevante, slag og spark glemt og timene som mangler på natten forsvinner fra pannebrasken. Vi er et lite øyeblikk helt normale.
Det å bli slått av barna sine er noe mange foreldre strever med å snakke om. Og det er ikke rart. Det er flere ting som spiller inn på reaksjonsmønsteret ditt. På den ene siden er du lei deg for å bli slått. Du er også lei deg fordi barnet ditt ikke ser ut til å bry seg om at du har vondt. I denne situasjonen blir du også minnet på at barnet ditt ikke forstår at det gjør vondt, og selv om du vet dette i hodet, gråter mammahjertet for alt som skulle vært. Du har selvsagt den fysiske smerten. Jeg går ikke med strømpebukser til kjoler, jeg orker ikke lyve om hvorfor jeg er blå på bena. Jeg føler at jeg har feilet, for selv om jeg går til veiledning annenhver uke, går ikke problemet bort. Jeg burde vært mer konsekvent kanskje? eller er det noe jeg ikke helt har forstått? Uansett, jeg er den som er skyld i adferden, jeg skulle gjort noe annerledes, da hadde alt vært bra.
Fakta er at jeg ikke får til å få all dårlig adferd til å gå bort. Og hver gang vi får det til, synes jeg vi bare snur oss rundt så er det en ny adferd som bør jobbes med. En blir utmattet og sliten. Det er vanskelig å få til ting når man er så på kanten av hva en tåler hver dag!
Men så kommer en god periode, og alt ser bedre ut igjen. Slik det er i dag ser jeg at vi jobber hardt med selvskading på tulla vår. Hun slår seg selv hardt i brystet hver gang noe går mot henne. Dette er ikke et godt utgangspunkt, vi vil hun skal si det hun føler, ikke slå det ut, hverken på seg selv eller oss. Jeg er den eneste mammaen jeg vet om som nesten alltid blir stående og ta imot kjeft fra datteren min. Det ser forferdelig ut fra utsiden. Det ser ut som om jeg overhodet ikke oppdrar henne i det hele tatt. Men jeg gjør det, vi bare ser på adferden forskjellig. Jeg vil mye heller at hun hyler til meg, enn at hun slår seg selv. Så får det være at det er frekt og uoppdragent. Hun slår ingen. Det handler om å endre perspektiv!
Og det er det jeg gjør på mine mørkeste dager og korteste netter. Jobber med mitt perspektiv. Er jeg sliten? Ja, men hva gikk bra i dag? Er jeg utmattet? Ja, men fikk jeg noen minutter her eller der med kos? Er jeg lei? Jepp, men vi kommer oss fremover om enn det er saktere enn noen andre i hele verden.
Så fungerer teknikken opp og ned. Jeg har gode perioder og dårlige, og de ser ut til å ha en mistenkelig sammenheng med når barna har gode og dårlige perioder også. Men det er viktig å huske på at vi har påvirkning på dem også. Hvis jeg klarer å dra hodet over vannet og være glad litt mer, litt mindre sliten, litt mer opptatt av verden rundt meg, så blir de dårlige periodene til barna også kortere. Det er lettere for dem å komme utav mønstre, fordi jeg klarer å bryte meg utav dem raskere. Livets sirkel eller noe sånt 😉