«Alle skal med» er ordene til arbeiderpartiet. Jeg bor i en arbeiderpartikommune. «Alle» er det vel ikke. Jeg kan selvsagt sette meg ned å klage på alle de kommunale avgjørelsene og støtteordningene kommunen har, for «alle» er absolutt ikke med her. «Alle» ser ut til å dreie seg om langt fra alle i en kommune som ikke er spesielt opptatt av å følge opp sine svakeste så lenge det koster penger. Og er man ikke i den største gruppen «svake» som for eksempel eldre… ja jeg ser ordføreren på mang en tur innom sykehjem med mange eldre, men hører lite om besøk har gjør til institusjoner for barn eller voksne med utviklingsforstyrrelser og lignende. Kanskje de ikke engang er med i «alle».

Men for en gangs skyld skal jeg la det være med den lille tiraden min ovenfor og heller fokusere litt inn mot en generell holdning om inkludering uavhengig av politikk. Jeg fikk her for ikke lenge siden en invitasjon til idrettsarrangement for barn med funksjonshemming. Det var et flott opplegg, selv om en liten time var det mine gadd. Grunnen var nok at det var veldig nytt og rart for dem, og når andre er lydsensitive også og meltdowns ligger rett under overflaten er det ikke lett. Så var det dette med at enkelte aktiviteter har regler som mine ikke helt forstår da… Ikke enkelt å få den beskjeden gjennom med alt det nye rundt. Men arrangementet var fint og de indikerte at de hadde oppstart på et opplegg for barna etter sommeren. Det ble også nevnt at de hadde muligheten til å stille med ledsagere. For oss hørtes dette kjempefint ut. Tenk om ungene kunne få den samme opplevelsen som normaltutviklede barn og ha mamma og pappa på sidelinjen å heie. Eller gjøre noe uten mamma og pappa oppå seg hele tiden.

Jeg gledet meg til å få nærmere beskjed om datoen det skulle starte opp.  Mine trenger jo en til en, så dette virket lovende. Selvsagt var jeg forberedt på at jeg eller pappa ville måtte være med i begynnelsen. For å hjelpe, lære bort, gi ledsagere tid til å forstå hva slags vansker det var snakk om. Og at vi sikkert måtte være med lenge. Men tenk så moro for både store og små! De ville kunne vise seg frem sammen med de andre barna uten at mamma og pappa står hengende over dem hele tiden. En pause fra hverdagen på lik linje med de andre barna.

Vel, eposten kom og der sto det svart på hvitt: «Ved behov må deltaker selv stille med ledsager.»

Hm, det var ikke helt den beskjeden jeg hadde fått…

Og ikke misforstå, jeg forstår de ikke har nok frivillige til å stille med ledsager til alle sammen! Selvsagt har de ikke det! Dette er i stor grad frivillig tross alt! Og arrangementet var kjempefint! Men inkluderingen forsvinner sakte, men sikkert bort. Jeg kan godt stille opp og gå ved siden av mine unger mens de prøver seg på de forskjellige tingene jeg. Null problem! Men da er vi tilbake til at dette blir mindre og mindre som for andre barn, og mer og mer som en mamma med handikappede barn som er med på absolutt alt de gjør og dermed ser enda mer annerledes ut enn andre. Man ser nemlig veldig fort at mamma er med. Det er vanskeligere å se når en av de som ser ut som om de hører hjemme der, står ved siden av og hjelper til! I tillegg er jeg jo mildt sagt klumsete med alt med mindre det er en håndball involvert… Klein mamma incomming!

Nå er jo dette allerede et arrangement for de med utfordringer. Noe som jo betyr at disse barna allerede er tatt ut av gruppen med normale barn og plassert i en gruppe for seg selv, så det at jeg står der i tillegg og keitete klasker en badmintonball med sønnen min, ser kanskje ikke veldig unormalt ut. Men der kommer jo neste tema… Hvorfor er ikke mine, litt annerledes unger, på fotball som alle andre unger på sin alder? Vel, her kommer det mange faktorer inn… Tenk om min lille gutt med autisme skulle sparke ballen feil vei? Eller ikke skjønner reglene med en gang. Tenk om de andre barna måtte lære seg å hjelpe den som ikke får ting til så lett? Og gud forby de skulle tape en fotballkamp på grunn av at min lille gutt sparket ballen feil vei på banen, eller til feil person!!

Jeg har en venninne som har en sønn på fotball, og dette er helt uakseptabelt blant mange foreldre! Hun kan fortelle at trenerne på disse lagene har et svare strev med å få foreldre til å la vær å produsere dårlig sportsånd. Eksemplene er skremmende: barn som får betalt per mål de scorer!! Tenk om min lille gutt skulle koste laget et mål. Eller gud forby en seier!

Dette er selvsagt bare et lite eksempel på at inkludering ikke er på plass i samfunnet vårt. Et annet er den uendelige mengden elever som sitter alene hele dagen i et lite rom på en skole uten tilbud om å være i noen sosiale sammenhenger. «Han strever med det sosiale jo» er favorittunnskyldningen. Nei, han strever med å stå midt i en skolegård med 100 elever rundt seg! Hvis 2 stykker kommer inn og bygger Lego med ham, eller spiller kort eller hva det nå enn er denne ungen er flink til, så hadde det gått fint. Og han hadde lært, sakte, men sikkert hvordan han skal være med 1. Og så kanskje 2. Og så kanskje 4… Kanskje tenker vi feil vei. Bring barna til ham og ikke motsatt. Inkludering kan gå begge veier. Det må ikke være den som er annerledes som tvinges inn i en gruppe han eller hun ikke håndterer. Men med tid og trening. Med innsats fra voksen og barn. Kanskje de kan være med på alt etterhvert! Eller ihvertfall nok til ikke alltid være utenfor.

For det er kaldt her ute! Og ensomt!