Hehe, ja da var det over og tilbakemeldingens time er kommet. Vi får begynne på begynnelsen. Tulla hadde prøvd barnebunaden min hjemme hos mamma for noen uker siden. Hun svingte seg rundt og synes den var tilsynelatende fin å ha på. Jeg kjenner datteren min og var litt i tvil, men har ingen grunn til å tvile på at min mors vurdering stemmer, så når hun ba meg kjøpe skjorte og bunadsko så gjorde jeg det. Magen min oppførte seg litt rart under hele scenarioet egentlig. Den ene delen av meg håpet så inderlig på å få henne inn i kjolen jeg hadde brukt som liten, den andre tvilte på at min datter ville ha noe som helst med en så tung og tykk kjole å gjøre.

Men på 17. mai morgenen var kjolen klar, med skjorte og sko. Til og med en liten halsring. Jeg la alt klart kvelden før, og dermed ventet jeg spent på morgenen på at tullemor skulle slå opp gluggene.

Tiden gikk… dette skulle vise seg å være den ene morgenen i løpet av hele året (faktisk lenger enn det og) at hun skulle sove lenge! Når jeg sier lenge, mener jeg at hun åpnet ikke øynene før late halv åtte! Og siden jeg overhodet ikke ville ha henne mer grinete enn helt nødvendig, lot jeg henne sove. Til gjengjeld hadde vi plutselig mye dårligere tid enn jeg hadde regnet med. Og det første hun sier når hun ser bunaden er: «Nei!». «Men vil du ikke ha den på deg?» spurte jeg overrasket. «NEI!»… Nå begynte gode råd å bli dyre. Så jeg tenkte at jeg ikke skulle gjøre noe mer utav det, og bare ta den på. Kanskje hun ville godta det når den var på vei over hodet hennes! Skjorta og halsringen kom på pent. Hun protesterte ikke i det hele tatt. Strømpebuksa var på og kjolen sto igjen. Jeg tar tak i bunaden og hører følgende bak meg: «NEEEEEI!»… hjertet synker i brystet mitt. Jeg vet egentlig at kampen er tapt, men siden mamma gjerne vil se henne i bunaden prøver jeg enda engang å overtale henne: «Men tante skal ha på seg samme!» Tulla spinner utav badet i skjorte og strømpebukse… med meg etter. Jeg griper telefonen og ringer mamma og med en desperat stemme som bare foreldre til barn med store behov har, og sier jeg bombastisk og nesten sint til mamma at hun nekter å ha på seg bunaden. Jeg er forberedt på kamp, for her er jeg overbevist om at kjepphesten til mamma skal ris. Mamma sier, nesten litt irriterende raskt: «Men da lar du henne slippe!» Bah, all lufta går utav meg og jeg legger på med henne. «Da må vi ta av skjorta, jenta mi.» «NEI»…ooops. En liten stund ser det ut til at vi må dra å se på 17.mai tog med bunadsskjorte og strømpebukse som antrekk! Heldigvis finner hun en av de kjolene jeg viser henne god nok til å bytte ut skjorta med og krisen er relativt avverget.

Hele veien bort til skolen hyler og bæljer tulla, hun skal gå i tog, gå i tog, gå i tog og hver gang jeg retter på henne og sier: se på tog, blir hun sint og skriker. Junior har på seg Bose øretelefoner, så da går dette sånn passe greit. Helt til vi svinger av inn mot skolen, da klikker han. Han skal IKKE på skolen. Dermed hyler de i kor frem til vi kommer frem!

Vel fremme ved avlevering blir junior lei seg for å si hadet til resten av familien, og jeg og pappa drar derfra med klump i både hals og mage. Men vi velger å stole på læreren hans og satser på at hun ringer oss hvis noe ikke går som det skal. Tulla maser fortsatt på at hun skal gå i tog! Vi parkerer ved Borgehaven og lar jentungen klatre rundt på lekestativet ved barnehagen der. Vi er kjempeglad for at det var noe hun kunne drive med frem til toget kom. Når vi hører toget går vi bort til veien og ser lille gutten vår gå stolt og fornøyd mot oss i toget. Jeg sitter på huk med tulla og prøver å forhindre henne i å gå med toget ved å peke på broren. Når broren kommer bort til oss blir han så ivrig at han tar meg i hånda. Tulla kaster seg ut i toget og marsjerer med høye ben med første klasse på Borge skole. En kort tur blir det, for hun kan ikke bli med toget rundt og videre. Dermed er meltdownet et faktum og jeg drar henne ut av toget og overleverer henne til faren. Faren løfter henne opp og får seg 2 tette og ei badehette mens han bærer henne bort til bilen. Folk ser på oss med sjokk i blikket og jeg orker ikke engang reagere på det. Når junior nå har gått forbi oss, ser læreren at han er ferdig med toggåing. Han blir med meg bort til bilen der søsteren sitter. Jeg er glad og fortvilet, stolt og flau, lykkelig og lei meg… ja igrunn en helt gjennomsnittlig høytidsfeiring for huset med de rare i! Og alt i god tid før lunsj!

Resten av dagen gikk relativt smertefritt. Stresset var høyt, men en bassengtur hos Mim gjorde susen:

Og det er vel egentlig det bildet som best beskriver dagen vår <3 Enorm badeglede, og til neste år justerer vi igjen. Alltid etter barnas behov, og alltid med tanke om at alle skal ha det hyggelig. Jeg vet nemlig om et tog som alle kan gå i, uansett hvor de holder til, og om ingenting annet så går vi der med tulla og han andre kan gå i skoletoget sitt. Det blir litt deling, men det er langt fra unormalt på en dag som dette allikevel. Så vi sees igjen neste år, med brask og bram!