Det er et spørsmål mange i vår situasjon lurer på. Det er ikke rart, for dette er metoden de fleste av oss blir anbefalt for å stoppe all oppførsel vi ikke vil se hos barna våre. Strengt tatt er det den metoden alle, uansett om barna har diagnoser eller ikke, blir anbefalt å bruke på oppdragelse. Og hvorfor i alle dager tror de det skal fungere…

Her i huset kommer mye av den uønskede adferden av en nevrologisk årsak, men selv om den nevrologiske problematikken gjør ting vanskeligere enn normalt så er det ikke dermed sagt at ikke helt «ordinære» metoder ikke fungerer. Det tar bare lenger tid… jeg har mang en gang tenkt at det å late som om barnet ikke slår meg og se bort er på ingen måte noen god måte å oppdra barna mine på. Det var ikke slik jeg ble oppdratt, og ingen jeg kjenner ble oppdratt på den måten heller. Det er vanskelig å forestille seg at denne metoden skal ha noen form for effekt for å være ærlig.

Så dermed står man med en stor utfordring. For hvis man ikke tror på metoden har man ikke en sjanse i havet for å få den til å fungere. Og det hjelper ikke å «fake it til you make it» med slikt som dette. Hvis man ikke har fullstendig tro på det ender man med å være altfor inkonsekvent og ute dermed er man like langt. Og med den ekstra byrden man står oppi jevnlig med et barn som utagerer i full offentlighet… ja hva pleier vi å tenke om foreldre som ikke ser på barnet som står å slår på dem? Jeg vet hva jeg har pleid å tenke, og «for en fantastisk forelder» er ikke på lista. Vi rundt er altfor raske til å se episoder med barn og foreldre å tenke ting som «herregud, den mora må ta ungen… det er ikke rart de har problemer når mor er så tafatt». Og det er ikke rart man tenker det, for uansett hva ekspertene sier om å ignorere dårlig oppførsel, så er det ikke slik vi faktisk gjør det. Vi irettesetter og setter krav til en bedre oppførsel… det er det vi forbinder med å være en god forelder.

For at jeg selv skulle fullt ut forstå og tro på metoden var det noen ting jeg måtte gå over selv. For meg hjelper det alltid å sette meg selv som personen som blir utsatt for metoden og dermed se hva jeg føler. For det er det indre som skal trigges for å få en ytre effekt. Men det å sette meg inn i hvordan det er å være et lite barn er jeg ikke kvinne om å få til lenger. Jeg har blitt for voksen til å egentlig klare det, selv om jeg prøver. Jeg klarte derimot å sette meg inn i en ekteskapelig konflikt som lett kunne representere hvordan et barn føler seg ovenfor en forelder.

Når jeg og Lars har stressende perioder med lite søvn og mye søknader/klager osv er det lett å komme i tottene på hverandre. Og det som da ofte kommer opp, som i så mange ekteskap, er arbeidsfordeling. Hos oss så er jeg hjemme (selv om jeg skulle ønske jeg ikke var det) og han er på jobb. Da er det hovedsakelig min jobb å holde huset rent og ryddig. Men så kommer en tøff periode og da skjer det noe ganske frustrerende. For grunnen til at jeg er hjemme er fordi jeg må følge opp barna. Jeg må gå på møter, lage utstyr, legge opp planer, ringe/maile med de forskjellige instansene for å passe på at alt blir gjort, skrive søknader/klager og tenke ut og effektuere hvordan dagene til barna kan justeres slik at det blir bedre for dem. I tillegg må jeg sove inn etter våkennetter også videre, også videre… Noen dager er det ikke noe tid igjen etter dette til å gjøre det som skal gjøres av husarbeid. I tillegg går man av og til rett på en usynlig vegg av overveldelse og det som kalles en reaktiv depresjon. Man har såpass mange bekymringer i en periode at man klapper lett sammen. Jeg pleier å kalle det nedetid. Jeg er ikke lei meg nødvendigvis, jeg får bare ikke gjort noe annet enn akkurat det som må gjøres direkte med barna. Dermed står huset opp ned, ihvertfall ser det slik ut. Og hvem skal da rydde og vaske??

Når mannen kommer hjem sliten og gretten og sier noe sånt som «har du ikke gjort noe i dag?» så er dette egentlig som å kaste en fullt opptent fyrstikkeske oppi en kruttønne. PANG!! sa det og dermed er hjernen (og dessverre også munnen min) i full gang med å finne alle de tingene jeg faktisk har gjort får å vise at jeg for svarte ikke hadde latet meg hele dagen. I tillegg er hodet mitt frenetisk igang med å finne alle grunnene til hvorfor jeg ikke har fått gjort mer… jeg fikk ikke sove, men er allikevel trøtt osv, osv.

De gangene han ikke sier noe, kommer jeg ofte med forklaringene selv, men uten sinne. Jeg forteller hva jeg har gjort og forteller hvorfor noe annet ikke har blitt gjort, fordi det er det man gjør etter en dag hver for oss.

Positiv forsterkning er også noe som blir trukket frem. Og her vil jeg ta frem en annen situasjon vi opplevde her som ga en veldig mye mer behagelig motivasjon en kritikk. Lars kommer hjem til lunsj og skal videre etter lunsj. Denne dagen skal han være borte hele dagen og kommer ikke hjem før rett rundt leggetid for barna. Jeg ser ikke akkurat frem til en ettermiddag med 1 til 2, men jeg har Mim på hurtigtast skulle noe gå galt underveis. Jeg har startet dagen med litt klesvask og rydding. Ikke voldsomme mengder, men litt. Oppvaska er ordnet med, en telefonsamtale med skolen er gjort, og 2 blogginnlegg er skrevet. I tillegg har jeg begynt å finne frem bilder til å forberede med for barna i forbindelse med påskeferien. Ellers har TV stått på å holdt meg og pus med selskap. Jeg føler egentlig ikke at jeg har gjort stort. Dette er det jeg gjør på en relativt sløv dag før lunsj. Det tar tid å skrive blogg selv om jeg begynner å få teken på det. Lars spør hva som har skjedd siden han dro på jobb. Jeg forteller, lett skamfull, hva som har foregått og den gode mannen min sier følgende «Jøss, du har hatt en hektisk formiddag da?». Jeg sier umiddelbart at jeg på ingen måte har hatt det hektisk, men jeg har fått gjort litt ja.

Når han da er gått, kaster jeg meg over oppgavene foran meg med ny giv. Jeg er jo flink! Ikke lat og kjip! YAY…

Etter en slik analyse av meg selv og egne mekanismer er det selvsagt mye enklere å tro på en metode som ignorerer dårlig/feil/uønsket adferd og belønner god/riktig/ønsket adferd. Det funker jo på meg!!

Så nå skal jeg sette igang med neste oppgave, for jeg vil gjerne ha litt mer skryt <3 adferdspsykologi 101 FTW 🙂