I løpet av de årene som har gått siden den første diagnosen ble satt her i hus, har mye skjedd. Og jeg ser at andre foreldre og fagfolk ser på oss som ressurssterke foreldre. Noen synes selvsagt ikke det også, men den store majoritet uttrykker at de ser på vår familie med undrende øyne og lurer på hvordan vi får det til.

Noen sa til meg en gang at de ikke kunne forstå hvordan vi klarte å stå oppreist med det vi har fra dag til dag. «Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis mitt barn var funksjonshemmet».

 

Derfor tenkte jeg jeg skulle skrive om tiden før barna. Og tiden før diagnoser. Ikke den delen om bekymring og vonde følelser. Nei, om en sorgløs og blind tid. Jeg var 20 år og satt med min bestemor som dessverre ikke er mer. Min mormor var min største støttespiller. Helt siden jeg var liten og første barnebarn, gjennom år med skremmende sykdom når jeg var 10, var mormor alltid i mitt hjørne. Jeg satt, med den litt sta, ranke ryggen til en ung voksen og sa i ramme alvor at jeg skulle IKKE ha barn. Mormor kikket på meg med et talende blikk. Hele samtalen er svidd inn i hjernen min den dag i dag. Mens mormor overbærende sa at det ville bli ensomt når en ble gammel og jul ikke var det samme uten små føtter i rommet holdt jeg hardnakket på at her skulle jeg ikke ha noen barn nei.

Noen år senere husker jeg en annen samtale, denne gangen med venner der jeg sa det som jeg mente det. Hadde jeg blitt gravid og funnet ut at det var noe galt med barnet, hadde jeg tatt abort. Basta.

Mange finner denne typen uttrykk fornærmende, spesielt kanskje nå, som jeg har 2 barn med alvorlige handikap. Men jeg var overbevist, utover enhver tvil, om at jeg hadde ALDRI taklet å ha et barn med funksjonshemminger. HELT sikker på det. I ettertid har jeg blitt minnet på at jeg mer enn en gang har utvist tålmodighet de fleste misunner meg når jeg hadde med mennesker med denne typen utfordringer. Men jeg var allikevel overbevist. Jeg skulle ikke ha barn, og hadde jeg blitt gravid med et funksjonshemmet barn, hadde jeg tatt abort! Ferdig.

Så skjer noe umennesklig vondt. Min kjære mormor blir syk. Jeg kan huske at hun klaget på 17. mai på at hun ikke fikk spist noe særlig og at magen hennes var så vond. Jeg tenkte inni meg at hun sikkert overdrev. Jeg har gitt meg selv mentalt juling for den tanken mange ganger siden. Innen kort tid, ikke takket være helsevesenet (lang historie, men dette var noe som skulle vært oppdaget) viser det seg at mormor har langt fremskreden kreft. Magen hennes er full av svulster og væsken som følger med, og under 2 måneder etter den 17. mai feiringen er mormor død. Familien er mildt sagt i en enorm omveltning. Mormor var klippen i familien og alle kjenner hvordan alt beveger seg under føttene når klippen forsvinner.

Mens vi alle prøver å finne fotfeste igjen, bestemmer jeg og Lars oss for at vi vil ha barn allikevel. Lars har flere ganger sagt at han hadde ombestemt seg før dette og ville ha barn, men jeg har holdt igjen. Jeg var nok litt på gli, men mormors bortgang velter om på prioriteringene mine, og jeg kjenner på et ønske om å ha barn. Det vokser seg sterkt fort. Vi velger slutte med pillene, og en knappe 2 uker etter at jeg har kuttet den ut er jeg allerede på vei.

Heldigvis er ikke autisme mulig å se på prøver før barnet er født, for hvis ikke hadde jeg blitt plassert i en nesten umulig posisjon. Jeg hadde nok valgt å ta abort. Og hadde jeg visst at eldste hadde autisme, hadde jeg aldri valgt å få nummer 2. Dette er sannheten, upopulær som den kanskje kan være for noen. Og når noen spør hva jeg hadde gjort hvis jeg hadde visst det jeg vet i dag, må svaret dessverre være at jeg ikke aner! Jeg klarer ikke sette meg i den situasjonen på liksom engang. Og heldigvis trenger jeg ikke tenke på det.

Så det var vårt utgangspunkt, naivt, fjollete, med manglende kunnskap og forståelse. Blind for skjønnheten som kommer fra den unike situasjonen av å ha funksjonshemmede barn og tvilsomme motiver for å velge å få barn i det hele tatt. Ikke akkurat den ressurssterke familien folk flest ser hos oss i dag.

Moralen i historien er: Det spiller ingen rolle hvem du var, hvorfor du gjorde sånn eller hva du kunne. Det er kun hvem du blir, hva du gjør og hva du lærer deg som avgjør hva slags forelder du er. Enten det er for helt normale barn eller funksjonshemmede. Så stå på. Det er en oppoverbakke, men du må opp den uansett hvor du starter!