Dette er ord jeg har hørt gjenfortalt etter et kurs der sjefen for tjenestekontoret fra min hjemkommune var tilstede som representant. Jeg har selv hørt dette sagt i flere varianter. Saksbehandlere, kommunesjefer og lignende representanter synes det er fint at ting kan klages videre til fylkesmann for da kan de få spisset tjenestene sine ut i sin kommune. Jeg tenker kanskje at det ikke er SÅ fint.

For all del, vi MÅ ha fylkesmann å klage til, for kommunene kan ikke få helt fri vurdering. Det ser vi igjen og igjen. Kommunenes skjønn MÅ kunne overprøves, hvis ikke er de mildt sagt kjapt ute med sin maktuttøvelse over den enkelte familie. For det er økonomien som råder i kommunene, ikke hensyn og omsorg. Dette er noe vi må ha klart for oss når vi søker om støtte, om det gjelder stønader eller andre tjenester som avlastning eller spesialskole. Den enkeltes familie er helt uvesentlig i det store sluket. Det eneste som er viktig er «hvordan kan vi spare penger på dette?».

Når jeg begynte min bevandring i tjenester i min kommune fikk jeg høre ting som «i denne kommunen er vi flinke til …» og «vi har høyere omsorgslønn enn de fleste kommuner». Så viser det seg at min kommune har blant de laveste i landet. Dette er en kommune det er helt vanlig å flykte fra for å få bedre tjenester. Og kanskje det er på grunn av nettopp det utsagnet som er tittelen på dette innlegget.

For har de høye herrer og fruer faktisk tenkt på hva et avslag gjør med en familie. For å ta min sak, så har man avslått første søknad, deretter har man omregnet og trukket fra, slik at utbetalingen er lik når de får påpakk fra fylkeskommunen, og når de nå har fått ny vurdering fra fylkesmann så må jeg igjen vente og vente for å se hvordan de skal vurdere saken nå. På denne måten har kommunen trenert saken lengst mulig og testet ut hvordan reglene de har innført kan spekuleres i ovenfor fylkesmann. Men hva skjer med familien som blir utsatt for dette?

Vel, her i huset har det resultert i ganske omfattende økonomiske bivirkninger. Når jeg sluttet på skolen pga. den stadig økende omsorgsbyrden har studielån forsvunnet. Og når det forsvant ble bilen nødvendig å bytte ut, og med det et behov for å få oss en stor nok bil til å unngå at barna sloss i den. Da måtte det bli en 7 seter. Disse koster ikke ingenting. Belastningen på vår hverdagsøkonomi har økt og økt. I andre familier kan man velge å sende barnet gående til skole og ha bare en bil. Men med pappas jobb et stykke unna og 2 barn som må kunne hentes på kort tid hvis noe skjærer seg, så er dette en umulighet. Og å sende barn gående noe sted er noe vi bare ler av her i huset. Alt dette ville vært løst for lenge siden hadde kommunen gitt oss det vi har krav på. For det er det jeg ber om, kun det jeg har krav på. Ikke mer, ikke mindre.

I over ett år har jeg grått og sloss. Mens sjefen for tjenestene i min kommune kanskje synes det er fint å få ting vurdert hos fylkesmann, er det vi som må sitte i timesvis i dyp frustrasjon og sorg, med papirer fylt av det verste og vanskeligste i livet vårt som blir avvist og bagatellisert. Mens hun og kommunalsjefen ser det som positivt å få saken til å gå i evigheter, er det min familie som lider! Det oppleves som spottende at en kommune ikke ser den enorme belastningen vi står ovenfor. Det er fornærmende at de synes at det å holde en sak igang i ett år er helt greit, mens min familie nesten går under av den økonomiske byrden. Det er fortvilende at det ikke er et mål for enhver kommune å unngå at saker havner hos fylkesmann ved å gi gode tjenester med en gang. At de svake skal hjelpes, ikke overkjøres.

Nå skal jeg gå inn i enda en jul, vel vitende om at regningen for dette årets julefeiring må betales lenge etter julen… Og med mindre et mirakel skjer kan jeg ikke regne med å vite om jeg får det jeg har krav på før et godt stykke utpå nyåret.

Så får vi håpe at holdningen her i kommunen min endrer seg etterhvert, men jeg holder ikke pusten. For mens jeg jobber og gråter og sloss, kjenner jeg de som har flyktet ut av vår kommune og til de nærmeste omliggende der det fortelles om spesialopplegg som koster masse, bare for at barna skal ha det best mulig. Opplegg som kommunen selv foreslår i tillegg til å støtte familien økonomisk i forhold til null fratrekk på omsorgslønn, 25% høyere omsorgslønn i utgangspunktet også videre… det er så en kan begynne å tenke… Det er jo ikke så langt å flytte… På den andre siden føler jeg da at jeg gir kommunen min akkurat det de vil ha! De vil bli kvitt meg og barna mine. Vi koster for mye. Det er trist å si, men sånn kan det se ut i dag.

Vi kjemper en kamp mot et system som jeg har hørt eksempler på familier som må gi opp og sende barnet i barnebolig, fordi den økonomiske byrden i sammenheng med den fysiske og psykiske omsorgsbyrden er for stor for en familie å få til på grunn av manglende vilje til å støtte fra kommunens side. Sånn er det blitt i Norge. I de verste tilfellene, der kommuner ikke gir de tjenestene som er nødvendig for familien, så er det de foreldrene som har måttet gi opp å ha barna hjemme fordi de ikke kan gå ned ytterligere i lønn for å ta vare på familien. Alternativet er å flytte, og det er jo ikke en helt enkel sak med barn som strever med rutinebrudd og endringer. For en god del familier er dette umulig.

Dette innlegget skrev jeg for en god stund siden, men har vært veldig i tvil om jeg skulle poste det. Jeg må innrømme at jeg frykter represalier fra kommunen når jeg skriver denne typen innlegg. Samtidig nekter jeg å ikke kunne si sannheten som jeg ser den. Så hvis dette får konsekvenser, så får det bare være. Vi får holde ut sammen, oss pluss autisme <3