Jeg har frustrert meg stort over at jeg aldri får vært med på julebord. Jeg har jo ikke noen jobb, og dermed blir det ikke noen fest på meg dessverre. Dette synes jeg er sårt, det er liksom enda en en ting som andre har i sine normale liv som jeg ikke får tatt del i pga. alt vårt familieliv fører med seg.

 

Så jeg bestemte meg for at man har det så vondt som man tillater. Jeg satte meg i hodet at hvis bare 1 person til ville ha «julebord» med meg så var det godt nok for meg.

Jeg lagde et arrangement på facebook og inviterte mine nærmeste venninner. Jeg tenkte at det kunne være hyggelig med et venninnearrangement og slå 2 fluer i en smekk som de sier. Jentekvelder er heller ikke noe jeg er bortskjemt med.

Til min store overraskelse kunne alle unntatt 1 den første datoen jeg hadde satt. Jeg tenkte som så at jeg sjanset på siste helgen da vi har avlastning først også se om det kunne la seg gjøre for folk. Bingo.

Jeg kalte det det samme som tittelen over for å være helt tydelig på at jeg visste det var for min skyld. De fleste har egne julebord, og trenger vel strengt tatt ikke ett til, men jeg har heldigvis flere oppofrende sjeler i vennekretsen og det setter jeg stor pris på.

Dette virker kanskje som en rar ting å skrive et helt blogginnlegg om, og det er det og kanskje, men grunnen til at jeg gjør det er egentlig helt logisk. I flere år har jeg strevet med at jeg ikke kan få gjort det samme som andre gjør. Manglende mulighet for jobb har ekskludert dette i uant fremtid også. Når dette virkelig traff meg hadde jeg det vondt. Jeg var lei meg og skuffet over at jeg ikke kan ha det samme livet som venninnene mine har. Og det er fortsatt tøft. Og man ønsker så inderlig at andre skal se det og forstå! Gjøre det for deg! Men med alt som skjer i livet mitt har jeg blitt flink til å skjule sorg og leie følelser. Man blir vant til å si at alt er bra og at man ikke trenger noe. Også tror folk deg! Det er dessverre slik at folk tror deg, spesielt meg som har historie for å være særs dårlig til å skjule hva jeg egentlig synes eller vil. Så jeg måtte selv ut av kokongen og være ærlig til mine venner. Og når jeg gjorde det, spratt de til for å være med meg. For å dekke et behov de sannsynligvis ikke visste jeg hadde!

Nå er jeg ekstra heldig med mine venninner. De fleste leser bloggen mer enn bare litt og dukker opp eller ringer når de ser jeg er på felgen. Og ikke har jeg mistet noen venninner heller, jeg er så heldig at de tror meg med en gang og jeg slipper å forklare meg blå! Det er ikke alle som har det slik.

Men moralen i ett overraskende langt innlegg om noe så lite som et julebord er: Prøv. Det kan hende de overrasker deg <3