Jeg har etterhvert snakket med mange mødre der ute med familier som min. Det er mange som lurer på dette egentlig. Vi hører som oftest om denne normalen når vi snakker om barna våre. Hva er normalt for et barn på den og den alderen? Hva er normal utvikling?
Akkurat i forhold til utvikling har vi noen tall. Det er målbart. Hva som er normalt hjemme hos folk derimot… det er ikke målbart.
Vi stiller oss ofte til doms ovenfor andre og hvordan ting blir gjort i deres hjem. Man skal vaske så og så ofte, men ikke oftere for da dreper du for mye bakterier. Man skal spise middag hver dag, selv om mange ikke gjør dette av varierende årsaker. Man skal lage niste til barna som er varierte, selv om man kanskje har barn som ikke spiser annet enn et par påleggstyper. Man skal ut på tur, selv om man ikke har råd til noe utstyr. Alt dette er normalt. Men er det det?
Vi blir foret med dårlig samvittighet til stadighet. Folk blir meldt til barnevernet for mer og mer trivielle ting. Så er det ikke sånn at mange barn blir tatt fra foreldrene fordet, men det er klart det øker sjansen for at noen blir tatt som ikke skulle vært tatt! På den andre siden øker det sjansen for at folk som skulle vært tatt, blir tatt. Men hvor sensitive er vi ikke blitt hvis man mener at en mor begår omsorgssvikt hvis de hever stemmen i irritasjon fordi man er uenige? Ikke engang med barnet, men med de som er i kommune og skolesystem. Hvor mange av oss er det som ikke hever stemmen vår av og til eller blir ekstra strenge i stemmen hvis noen gjør noe med barnet vårt som vi er sterkt uenige i? Man har da vel ikke et «svingende humør» som er skadelig for barnet av det?
Det er så mangt som er normalt hos forskjellige familier. Det er de familiene som roper og kjefter uten at noen tar seg spesielt nær av det. Hos noen er det normalt å avbryte all kontakt når man går i konflikt ved å forlate diskusjonen hengende. Noen kverner alt ihjel. Noen snakker rolig om alt.
Det er familiekulturer som er som natt og dag, hvem er det som bestemmer hva som er normalt? Hvorfor kan ikke noen kjefte, mens andre stormer ut? Hvorfor kan ikke en familie gå på tur hver dag uansett vær, mens en annen er «innegriser» som koser seg med puslespill og leker innendørs? Må alle ha middag hver dag?
I vår familie er det mye som ikke regnes som normalt for de fleste. Men det er normalt for oss! Det kan hende at det ser ut som om jeg ikke gir barna våre noen form for oppdragelse utenfra, men innenfra er situasjonen ganske annerledes! Folk flest skjønner at ting er utenom det normale her hos oss, men jeg tror kanskje det er viktig at vi ser bort fra at det som skjer hjemme hos deg selv er det som er normalt. Det er kanskje viktig at «normalt» ikke skal være så definert i sten som det ser ut til å være! Kanskje vi skal være mindre opptatt av om det som skjer her i verden oppfyller våre tanker om «normalitet», men heller fokuserer på om det er noe som er skadelig eller ødeleggende for den personen eller familien som gjør det sånn! Vi er alle forskjellig, og mens vi går gjennom livet er det mange ting som endrer seg! Jeg har hatt perioder der alt går på skinner, og da er det jaggu lett å være sterk og prinsippfast! Så er det andre ganger i livet der jeg har måttet la endel ting ligge bare for å komme gjennom dagen! Og det er ikke bare i hjem som er så ekstreme som vårt kan være som har slike perioder. Alle familier har det slik fra tid til annen.
Så kanskje det er på tide å følge kardemommeloven:
Jeg tenker vi trenger en påminnelse om de enkle leveregler her i livet. Vær snille med hverandre! Det er noe alle trenger <3