Lenge har vi måttet venne oss til at fremtiden vi så for oss ikke blir som vi hadde tenkt. Vi har sørget og grått, vi har bannet og steiket, vi har følt enorm usikkerhet om fremtiden. For der det før var en normal fremtid med skole og jobb, familie som utvides i form av partnere og barnebarn var det plutselig ingenting.

Ikke fordi vi ikke trodde det ville bli noen fremtid, men når den normale fremtiden forsvant var det liksom ikke noe å se på i dens plass. Hva slags skole skal de gå på? Finnes det barneskoler med god oppfølging for barn som våre? Hva med ungdomsskoler eller videregående? Finnes det arbeidsplasser for dem? Hvor skal de bo?

Mange ord og begreper må læres. Tilrettelagt bolig… hva er forskjellen på det og en vanlig bolig med hjelpeapparat? Og hva er egentlig en institusjon?

Skolegang for funskjonshemmede… er det bare oppbevaring? Eller er får de en utdannelse til slutt? Som hva?

Kan de gifte seg? Få barn? Blir jeg mor om igjen eller kan jeg da være bestemor?

Hva skjer når jeg dør? Hvem skal da ta vare på dem? Kan de ta vare på seg selv?

Det er en helt ufattelig mengde ting som gjør fremtiden svært usikker for foreldre som oss. Det er vanskelig for de som ikke lever med det å forestille seg.

Her i huset er det jo også 2 barn med funksjonshemminger, og de er varierende. Den ene henger etter på noe den andre er god på og motsatt. Dermed vil svarene være varierende også. Det er vanskelig å venne seg til denne nye måten å tenke på. Noen ganger setter den igang frykt og bekymring, andre ganger er det sorgen som treffer deg samtidig som du lærer noe nytt og av og til er det håpefullheten.

Noen eksempler:

Når jeg tenker på hvor de skal bo når de blir voksne eller skolegangen er det bekymring og frykt som råder. Det er en voldsom jobb som står foran både barna og oss voksne for å få dette til, og faktum er at det er tilnærmet umulig at vi ikke går på tryne av og til. Men det er jo fortsatt mulig å gjøre noe med!

Når tankene vender mot om barna mine kommer til å gifte seg, få egne barn og hva som vil skje når jeg er borte, kommer ofte sorgen. Jeg har venner og familie som snakker med bekymring om fremtiden til barna, og jeg legger merke til denne faktoren er helt fraværende i alt de snakker om. Dette går jo stort sett av seg selv for alle andre. Noen får barn, andre ikke, ja det er sant. Men vi snakker jo ikke om om barna velger å være uten barn eller partner, vi snakker om om de noen gang får muligheten…

Men så får jeg plutselig greie på noen tilbud som finnes for mennesker med disse utfordringene som gir håp. Det finnes for eksempel et botreningskurs på Grenland Folkehøgskole som gjorde meg spesielt håpefull. Og det finnes flere slike kurs lenger unna også. Slik at man kanskje ikke bare kan gå rett ned bakken  for å komme hjem. Det vil jo faktisk si at det er en god sjanse for at de kan lære mer av de praktiske tingene som må til før de flytter ut. At de får føle på å være på egen hånd uten at vi er de som passer på dem! Da blir jeg veldig lettet.

Så fremtiden former seg sakte, men sikkert og vi lærer hele tiden. Alle følelsene går over i hverandre og slik blir livene våre til. Jeg kjenner jeg er sliten, men også lykkelig. Jeg har verdens fineste lille familie, og om enn det er mer oppoverbakker enn nedoverbakker, så er det alltid verdt det når de små armene knyter seg rundt halsen din eller en liten gutt kleint kikker meg i øynene mens han prøver å finne utav meg.