Da var det på tide å klippe hår igjen da. Det vokser og vokser vet du… Forrige gang endte de med å hjelpe oss i barnehagen for å få klippet junior. Denne gangen kastet vi oss igang selv. Det er mildt sagt vanskelig å klippe en ål som hater lyd med en maskin. Etter mye hyl og skrik og sjokolade som bestikkelse var det heldigvis over. For en ting som er kjekt med maskin er jo at det ikke varer særlig lenge. Den klipper jo i samme lengde uansett!

Tulla derimot har jeg gruet meg til… Sist jeg klipte henne gikk jeg i dagesvis og fikk klippet litt og litt. Og det blir jo ikke pent… eller ihvertfall ikke jevnt! Jeg har prøvd å ha henne med når jeg klipte meg  for å prøve å modelere, men det var helt poengløst. Ikke ville hun sitte, ikke ville hun se. Så da var jeg igrunn litt demotivert. Kan liksom ikke ta maskin på hodet til ei jente (om enn jeg prinsipielt mener at dette burde være like mulig for jenter som gutter, så får jeg legge fra meg feministen på denne saken). Heldigvis har jeg ei venninne som er frisør. Enda bedre er vel det at hun også er autismemamma. Så her trengte jeg ikke forklare noe som helst når jeg spurte om hun kunne stikke innom og prøve å klippe tullerusket mitt!

Hun kom innom med utstyret og så var det bare å kaste seg igang. Det spøkte en liten stund da det så ut som om tulla mi ikke hadde det minste lyst. Men jeg har en god krakk som jeg satt henne på, foran TV og så stilte jeg meg ved siden av henne og foret henne med «french fries». Dette var hundetrening på et høyt nivå! Det kunne igrunn ikke kalles noe annet!! Hun fikk en liten godtebit jevnlig med beskjed om hvor flink hun var… Jeg følte meg som Cesar Milan! En av grunnene jeg følte meg som hundehviskeren var jo også at det funket som bare det! Hun satt der hun, stolt og flink, mens Martha klipte og klipte, med et stort smil og gomlet i seg godis.

Når det hele var over, var alt det slitte håret borte og det er utrolig mye enklere å få greid henne hver dag! Så nå skal jeg heretter gå under navnet «autismehviskeren»!

Nå skal det sies at jeg overhodet ikke kan forestille meg at dette hadde gått like bra i en salong med masse folk som går ut og inn. Men det er mange forståelsesfulle mennesker der ute, og noen av dem er frisører! Det bare krever noe vannvittig å finne dem av og til. Heldigvis er vi autismemammaer litt ekstra interessert i å hjelpe hverandre, så jeg må kaste ut et

Tusen takk <3 Kunne ikke fått det til med en så rolig tulle uten hjelp fra Martha <3