Jeg går til kiropraktor. Min trofaste fetter Kenneth  Toftdahl har reddet livet mitt og kanskje noen andre sitt… For vel et år siden kom jeg inn på den nyoppstartede praksisen hans på Porselensklinikken. Når jeg startet der hadde jeg så vondt i nakken at jeg ikke var istand til å se blindsonen når jeg kjørte bil… derfor kommentaren om mulige andre liv han har reddet. Jeg har skrevet om det før her: «Hvordan tar du vare på deg selv?»

Et bilde av vidunderet:

Men tilbake til poenget.

De siste ukene har tæret på nakken min. Tullas gryende søvnproblem er merkbart på toppen av junior sin. Jeg går ALLTID 2 ganger i måneden. Hvis ikke jeg hadde gjort det, er det godt mulig at jeg hadde klappet helt sammen. Forrige uke kom junior hjem fra skolen tidlig fordi han klaget på hodepine… Dette er på mange måter fantastisk. Han har aldri hatt kommunikasjonsevne til å si hva som var galt og det var flott å få høre det slik at vi kunne gjøre noe for ham, istedet for de sedvanlige meltdowns som kommer med ukommuniserte smerter. Så han kom selvsagt hjem tidlig. Bare 2 dager senere kom han hjem, ikke tidlig, men han tok seg til nakken og sa «vondt».

Flere ganger det siste året har jeg og Kenneth snakket om at mennesker med autisme har et voldsomt høyt stressnivå, og jeg vet hva det stressnivået jeg opplever føles som i nakken… Dette var fredag og på mandag var jeg på min time hos Kenneth. Jeg tok det selvsagt opp, og siden jeg er bortskjemt og han er fetteren min så kom han innom på vei hjem fra jobb i den tanke at han skulle kjenne og begynne prosessen med å venne ham til å bli tatt på med «kiropraktorhensikt».  Det vi ikke kunne ane var at Kenneths rolige vesen og forsiktige hender var helt topp for pjokken. Han er alltid flink til å ta instrukser, så han la seg villig ned på sofaen. Det som var svært uventet var at han fint lot seg ta på og når justeringen i nakken kom, så han først overrasket ut over det lille kneppet, og så glad. Selvsagt var vi alle veldig glade rundt ham, og det hjalp nok veldig. Men han følte seg ikke ferdig med dette, den lille rakkaren, nei han ville mer han! Og før vi visste ordet av det hadde han justert den andre siden av nakken, ryggen og bekkenet. Så ville han at mamma og pappa skulle også. Alle ble med på den lille runddansen. Når alle nakker var justert ( ikke tullas) så var det faktisk litt vanskelig å avslutte en så morsom aktivitet.

Etterpå har pjokken vært rimelig elektrisk, og når jeg tenker på det er det jo ikke så rart når man tenker på all den spenningen han har fått utløst. Kenneth sa at det er ikke ofte man hører så tydelige knepp på såpass unge barn. Men det er nå også sjeldent at så små barn har så mye stress i livet som de fleste autister. Så dette blir nok gjentatt, og kanskje det er flere der ute som bør vurdere å ta med barna til kiropraktor. Jeg vet jeg kommer til å bestille ny time ihvertfall… også til de små!