Jeg gjør faktisk det. Dette er noe som er vanskelig å snakke om. Vi er enige om her i huset å ikke fortelle for mye om økonomien vår ut til andre. Det tror jeg det er flere der ute som har avtale ut om. For det å være avhengig av hjelp fra det offentlige er noe man skammer seg over. Det er noe man føler seg utsatt på grunn av.

Når man søker om stønader pga. barn med funksjonshemming er det fordi det er en økt økonomisk belastning. Enten det er fordi barna koster mer eller fordi man ikke har mulighet til å jobbe på samme måte lenger. Men allikevel, hvis jeg søker om stønader, vil omverdenen se på deg med litt skrå øyne. For det er liksom ikke helt greit… du er litt dårligere enn alle andre. Kommentarer som, » ja, men de søker jo på støtte til alt!» eller «de er sååå flinke til å overtale kommune/stat til å gi dem alt de søker på». Selv kommentarer med helt uskyldige ord, kommer gjerne i en tone som sier at man ikke egentlig synes det er helt greit.

Og det er gjerne forskjell på hva man sier til deg og om deg, og vi vet det! Selv forstår jeg godt at det kan være vanskelig å se at behovene er der, og noen dårlige epler gir oss alle dårlig rykte. Men det er ikke tvil om at det også blir raskt overført på oss andre.

Den delen man ikke ser er selvsagt jobben som gjøres bak kulissene. Oppfølgingen som er langt over det normale, metodene i oppdragelse som man må kurses i for å forstå, møtene, Det at man ikke kan gjøre noe husarbeid som bråker eller flytte på møbler mens barna er hjemme. Og dette er nå bare starten… Dette er bare det som ikke er vanlig når barna ikke er tilstede! Bleier, mat, stell, håndtering av alle små og store kriser, visuell støtte osv. Dette er ikke sånt som synes.

Vi er en familie som er avhengig av at noen er hjemme. Noen må være tilgjengelig og hvis NOE husarbeid skal gjøres, må det skje når ungene ikke er hjemme. Altså, når de er på skole/barnehage. og allikevel, føler jeg at jeg må forsvare hvorfor vår familie er avhengig av hjelp fra samfunnet. Både emosjonelt og økonomisk.

Så jeg har en bønn til dere der ute som synes vi får for mye. Jeg ber om at dere skal unne oss de få godene som gjøres tilgjengelig. At dere velger å ta «the highroad» og ta stolthet i at samfunnet du lever i hjelper til for de av oss som har vært uheldige. At du føler deg glad for at du er med på å gjøre dette mulig. Se på de som trenger hjelp med litt mildere øyne, vi er ikke automatisk grådige fordi vi ikke klarer oss selv! Vi gir livslang omsorg til de som trenger det mest her i samfunnet. Og måten du kan hjelpe ved er å vise oss den samme omsorgen. En omsorg som er lett gitt! Bare la være å tenk på oss som snyltere, la oss slippe skammen. Vær den som stopper andre når de skal til å dømme oss. Minn omverdenen på at en ikke vet noe om hva som skjer bak lukkede dører. Du kan være vår hverdagshelt.