Dette er et sårt tema for de fleste av oss foreldre, for ingenting kan vel være lenger fra sannheten. Dette ser vi her i huset til daglig.

Jeg satte meg ned og leste litt på blogger og avisinnlegg til forskjellige mennesker med autisme der ute om dette med å føle empati for andre. Jeg ble ikke overrasket. De fleste beskriver empati som noe overveldende. Følelsen av å se noen de er glad i ha det vondt, gjør dem helt utslått. De blir kjempelei seg på den andres vegne. Og det er jo dette som er empati! Eller er det det?

For samfunnet forventer mer av oss mennesker enn å FØLE empati. De rundt oss forventer å SE at du føler det. Og det er mange måter du kan vise at du føler empati. Ansiktsuttrykk, ord, tårer, behovet for å gripe inn på det den andre går gjennom. Men hva om noen tok fra deg muligheten til å vise sympatien din på denne måten? Hva om noen sa: » du kan ikke si det med ord, du kan ikke bruke ansiktet ditt, du kan ikke gjøre noe for å stoppe dette. Du er dømt til å stå her og ikke få vist det i det hele tatt!»

For sånn er det jo for autister. Som om noe utenfra har kommet inn og fratatt dem en hel haug muligheter for å uttrykke seg. Enten emnet de skal uttrykke seg om er stein i skoen eller følelser de ser eller selv opplever.

Her i annerledeshuset er det masse sympati ute å går. Og det er veldig forskjellig hvordan det blir uttrykket. Eldstemann har noen måter som er veldig merkelige og noen som er forståelige: Han kan for eksempel bare stirre på deg… til og med lene seg inn og kikke på tårene dine med et undrende blikk. Som oftest sier han etter en liten stund «lei seg» som om han plutselig husker at tårer betyr det. Eller så kan tulla begynne å gråte og han kommer løpende for å si ifra. Jeg har på dette punktet begynt å si «trøste tulla, gi henne en kos» for å gi ham noen verktøy. Jeg vil jo han skal vite hva han skal gjøre om noen er lei seg. Og hvis hun gråter fordi hun har slått seg, så ber jeg ham blåse på det.

Tulla har skjønt dette lettere enn broren. Hun sier lei seg med en gang ansiktsuttrykket virker sånn. Hun bommer litt på det og tror at alle sure fjes er lei seg og ikke irritert, sure, nervøse osv. Men stort sett treffer hun. Hun har en god del mekaniske bevegelser og ord da. Hun sier «lei seg» i nøyaktig samme tonefall, tilnærmet alltid. Hun stryker deg på hodet, og når du analyserer bevegelsen litt så vil du se at den er ganske innøvd. Ganske «firkantet» kan du nesten si. Men det bryr vi oss ikke om, vi tar mekaniske innøvde koser og stryking fra begge ungene som det det er. Et forsøk på å uttrykke sympati og empati.

Om du tar bare en ting med deg fra dette innlegget, la det være dette:  Autister føler like mange følelser som oss neurotypiske, faktisk føler de det ofte sterkere fordi de ikke får uttrykket seg. Ikke glem det når ulogiske responser som slag og hyl kommer!