Hva er egentlig skolevegring? Det er ikke enkelt å finne ut nøyaktig hva det er, eller hva det kommer av. For normale barn kan det manifestere seg når barnet har vært hjemme fra skolen en stund. Ifølge NHI er det vanlig for barnet å late som om det er sykt, utvise stor frykt for å dra på skolen osv. Men hva skjer på andre enden? Hvorfor har barnet skolevegring? Ofte er det snakk om mangel på trygghet. Så da snakker vi fort om mobbing. Det er jo helt naturlig? Og ifølge forskning utført er det viktig å få tatt knekken på dette fort. Barn med skolevegring har ofte psykiske problemer med det i mange år etterpå. For å sitere forskningen:

«Det kan likevel tenkes at ungdommene med slike kroniske forløp som får hjelp fra hjelpeapparatet, har mindre risiko for videre vansker på lang sikt (Kearney 2003). Betydningen av god behandling til rett tid er med andre ord svært viktig for familiene, så vel som for elevene selv.»

Realitetene er at for familier som vår, må man håndtere slike ting oftere enn andre familier. Her i huset jobber vi mest med forebygging! Godt og nært samarbeid med skolen er helt øverst på denne listen. Det er helt normalt at skolevegring blir verre desto lenger det pågår. Og som tidligere nevnt kan man jo bli lurt, siden barnet sier selv det ikke føler seg friskt. Vi har bok som går frem og tilbake, men også jevnlige telefonsamtaler. Allerede nå i skolestart hadde vi en liten greie.

Junior ble syk og var hjemme fra skolen i 4 dager. Når han da skulle tilbake oppdaget vi at han ble lei seg når han skulle reise med taxien… Så hver gang han ble lei seg, ringte jeg skolen og sa ifra. Når jeg sier lei seg, undervurderer jeg… han fikk fullt meltdown med hyl, slag og spark fordi han måtte legge fra seg smokk og leker hjemme… Dette opplevde jeg som noe som raskt kunne utvikle seg i feil retning for småen. Så jeg snakket med skolen om det, og siden junior er veldig vant til å levere fra seg alt på andre siden, valgte de å la ham få ha med seg ei leke i taxien. For han var jo vant til fra all tiden i barnehagen at jeg tok alt fra ham når vi kom frem, ikke før vi dro.

Dette løste problemet på null komma niks. En liten, men viktig justering! Det er ikke det at alt er løst for alltid, men nå har han noe å drive med i drosja ihvertfall.

Det jeg tror jeg kan si om skolevegring hos barn med autisme, er at det sjeldent er snakk om en forelder som sier: «Åååå, vil du ikke på skolen? Neivel, da får du bli hjemme da!» Ikke at det ikke finnes foreldre som gjør det, både med barn med autisme og uten diagnoser. Men generelt velger jeg å tro at de fleste av dem er som meg, man tenker at man skjermer og hjelper barnet og før man vet ordet av det, så er hjelpen blitt snudd til virke mot sin hensikt.

Jeg opplever til stadighet at det som er bra ett øyeblikk, er dumt det neste. Og det er ikke alltid jeg klarer å henge med i svingene! Og det må jo være flere enn meg som opplever dette, om barnet har diagnose eller ei!

Siden jeg er inne på emnet skal jeg linke inn noen ressurssider for deg med diagnosebarn og skolevegring.

Hjelp til Hjelp har artikkelen: Skolevegring ved Aspergers syndrom: Kartlegging og tiltak

Akershus fylkeslag i autismeforeningen har noen fine:

Skolevegring: Kartlegging og tiltak

Månedens skoletips – Skolevegring

Nevsom arragnerer også kurs i skolevegring flere steder i landet: Nevsom Skolevegring