Her følger bloggens første (og kanskje eneste) gjesteinnlegg. Etter å ha fulgt madammens tasterier om stort, smått og snodig siden hun begynte med dette, må jeg innrømme at det oppleves som litt av en utfordring å skulle bidra med et innlegg. Jeg foreslo i sin tid at hun skulle kalle seg «Lektorfrue», men det forslaget fikk jeg beskjed om å gjemme en viss plass. Etterfulgt av en tirade om hva hun mente om at man ble identifisert som vedheng til noen andre. (Corey Cogdell, anyone?) Hun er fin sånn. Men det var altså viktig å finne et emne som er riktig for meg å skrible litt om.  Da har valget falt på første skoledag.

Av og til kommer det dager der vi i Annerledeshuset føler oss som enhver annen familie. I sommer har vi hatt noen flotte eksempler på dette. Late sommerdager ved et vann i skogen, helt for oss selv. Pølsegrilling, bading og insektbitt. Alt som det skal være. Fantastiske dager. Men så kommer det noen andre dager. Dager der det blir så smertelig tydelig at vår lille firerbande er så enormt langt unna normalen. Noen av disse vet vi kommer. Da forbereder vi oss, psyker oss opp og legger planer. Lener oss på rutinene og erfaringene vi har investert hundrevis av timer i.

Vi var ikke forberedt på at første skoledag skulle bli en av disse.

Dagen startet med det kaoset madammen beskriver i underholdende detalj i et annet innlegg. Det var kanskje derfor opplevelsen kom litt snikende. Avgjørelsen om at junior skulle dra alene til skolen ble aldri egentlig diskutert. Det var en selvfølge at poden skulle få komme i gang med sin nye hverdag. Få på plass rutinene med en gang. Alle var enige, ingen ble spurt. Alternativet ville vært et stressnivå opp under taket for junior. Oppstartsdag med masse mennesker, stort arrangement, taler og jevne rutinebrudd er nok det nærmeste man kan komme det komplette mareritt for førstefødten. Så da lot vi være å dra. Jeg dro på jobb, madammen plasserte junior i drosjen, og hverdagen trillet videre. Det fikk heller bare være med magefølelsen.

Det er vanskelig å beskrive den følelsen som sitter i magen og mellomgulvet på dager som det. Den opplevelsen av at avstanden til det normale liv vokser for hver time. For hver time tikker Facebookfeeden videre, og Snap etter Snap med oppdateringer om venner og kjentes første skoledag kommer som pushvarsel på telefonen. Glade foreldre som håper at avkommet deres ikke kommer til å være den som sier noe helt ufattelig teit. Eller drar av seg klær. Eller lager generelt faenskap. Normale bekymringer.

Jeg holdt til lunsj. Da ringte jeg madammen og spurte om hvordan det lå an. Svaret var et overraskende godt speilbilde av min egen opplevelse. Denne dagen var mye vondere enn noen av oss hadde trodd. De forventningene man har til første skoledag har vi liksom aldri lagt noe særlig bevisst vekt på. Det var ikke noe problem første dag i barnehagen, det var ikke noe problem siste dag i barnehagen. Selv første dag i SFO gikk (med unntak av masse nervøsitet hos henne jeg holder meg med og undertegnede) strålende.

Men første skoledag er annerledes. Kanskje det er fordi vi forbinder dagen med en ny start, at det er et skritt videre på veien. Det kan være fordi vi ofte tenker at det er der reisen mot et uavhengig voksenliv begynner. Ikke helt fair mot fantastisk dyktige barnehagelærere og fagarbeidere i barnehager landet over, men likevel et produkt av tre århundrer med skolelov i Norge. Uansett er det et slags mentalt skille for de fleste av oss. Vi bruker det til og med som et begrep: «Du er jo blitt så stor nå. Nå er du jo skolegutt!» Og det er sant det. Han er ganske så stor han sønnen min. Men han er ganske så liten også. Og da føler man seg sånn som pappa også. Ganske så stor. Men ganske så liten også.