Da var den her, første dagen med faktisk skole.

Morgenen gikk ad dundas… jeg hadde bommet med et brød i ukeshandlingen og oppdaget det først på søndag kveld. Problemet er at med oversensitiviteten til pjokken er det ingenting som er fullt så forferdelig som feil brød… Jeg krysset fingrene som en gal og håpet. Men nei… Dette brødet var IKKE godt. Spyttet ut umiddelbart. Så pappa tok valget, han måtte risikere å komme for sent på jobb for ungen kan jo ikke gå hele dagen uten mat! Brød ble kjøpt i hui og hast og jeg rakk akkurat å få i han 2 skiver og smørt en ny niste før drosja sto der…

Så ble han sendt da, i taxi, på første skoledag.

Jeg har snakket med læreren som var så vennlig å ringe meg på fredag. Han skal raskt inn i rutinene. Dette var vi helt enige om. Kravene bli holdt lave i begynnelsen, de holder seg til ting han mestrer…fokus på at dagene skal bli oversiktlige og trygge!

Dette legger grunn for at jeg føler meg ganske så komfortabel med å sende pjokken avgårde. I tillegg fikk vi noen dagers testing med SFO i forrige uke. Så taxi delen slapper jeg nogenlunde av med.

Jeg snakket med mamma på telefonen, og vi snakket om hvor viktig dette var. Om at det er viktig og riktig å starte med vanlige dager med en gang. At det ikke måtte styres for mye rundt. Vi snakket også om at foreldre ofte føler at de MÅ få barna sine til å gjennomgå slike eventer som første skoledag, 17. mai og så videre… at det ofte er viktigere for foreldrene enn det det egentlig er for barna. Jeg følte sterkt på at det er riktig å droppe våre egne tanker om hva som skal skje…Dette er et prinsipp jeg holder sterkt på. For mine barn er det viktigere at vi lager tradisjoner de har glede av enn at de skal passe inn i de tradisjoner og det VI synes er gøy…

Og dette er jeg en sterk forkjemper av. Når Ragne tar med seg barna til skogs på 17. mai, så jeg jeg første mann til å juble for henne og barna hennes! Gjør det som er best for dere, gi blaffen i alle andre!

Men så satt jeg her til lunsj da, og telefonen ringer. Det er pappa. Han forteller at han opplever akkurat det samme som meg. Newsfeeden hans fylles av bilder av venner og kjente på første skoledag med barna sine… og klumpen i magen begynne å verke … mye!

Hadde vi hatt en vanlig hverdag, hadde pappa hatt fri i dag for å bli med på første skoledag. Dagen hadde blitt feiret med brask og bram på skolen og hjemme.

I dag er jeg sjalu igjen. Nevøen min sitter på skolen med mamma og pappa, stolte som fy. Jeg skulle gjerne vært der jeg og. Hadde jeg tenkt på det, hadde jeg reist bort dit. Men kanskje like greit å la vær… hadde kanskje blitt litt flaut for nevøen min å ha med seg den ene tanta som tuta gjennom hele seremonien 🙂 For jeg er så glad for at gutten min får en fin start på skolen, uten for mye kjas og mas som hadde gjort det vanskelig og vondt. Men jeg og pappa skulle gjerne hatt litt kjas og mas her…

Pappa kom hjem før ungene, og gudskjelov for det. Da hadde jeg noen å gråte med. Merkedage som dette er vanskelige å komme gjennom, og få ting gjør det tydelig for meg fullt så godt som de røde øynene til mannen min. Når jeg vet han har sittet i bilen og grått hele veien hjem og det er ingenting jeg kan få gjort for ham annet enn å holde ham når han kommer hjem. Og jeg gjør det etterhvert, men først bare hører jeg på ham. Lytter mens han får ut det som står i hodet på ham. Deretter kommer trøsten.

Men vi få ta det på strak arm og lage kose mat når han kommer hjem! Pizza skal kjøpes inn. Så feirer vi litt på vårt vis vi! <3 <3