Her i Norges land er det noe rart som skjer. Det skjer omtrent ingen andre steder i verden. Egentlig er det ganske magisk og morsomt! Vi skremmer vannet av turister og tilflyttere med dette:

Hvordan går det?

Det er helt ufattelig for alle andre land i verden, men her i Norge, her kan det hende du får litt av et svar på det spørsmålet! Det er faktisk sånn at i stort sett alle andre land vil man forvente å få et svar som dette: «Hei, hos oss går det kjempefint! Nå begynner størstejenta på skolen og greier! Og hvordan er det med dere?» Et høflig og enkelt svar uten for mye personlig i det. Dermed kan nummer to svare noe sånt som: «Åh nei, så morro! Det gleder hun seg vel til? Hos oss står alt bra til, vi er mye sammen med bestemor som har litt skrøpelig helse, men ellers er det toppers!» Et både høflig og ærlig svar, som ikke lager for mye styr. Her i Norges land derimot kan samtalen utarte seg ganske annerledes:

«Hei, hvordan går det med dere?»

«Jo hei du, nei det er ikke enkelt… Tulla skal begynne på skolen og hun har autisme så vi er ALVORLIG bekymret for hvordan det kommer til å gå! Hvordan går det med dere?»

«Åh… det var da forferdelig ille… Hos oss holder bestemor å dø av kreft, ja du vet, det er en forferdelig sykdom!!»

Tenk å komme fra et land der man ikke skal svare så ærlig på slike spørsmål, og så komme hit???

For meg er dette et studie. Jeg ELSKER å få dette spørsmålet! Noen ganger så treffer man på noen man ikke har snakket med på lenge som igrunn ser altfor lykkelige ut, og da er det en sann glede å se ansiktet deres når jeg forteller om mine 2 barn med autisme! Ja jeg vet det er ondt, men tenk så morsomt!! Og enda bedre er det når jeg treffer på en av de som gjerne skal ha det litt ekstra ille i hverdagen… De som har det minst like ille som deg, uansett hvor ille du har det! Da smører jeg tjukt på, bare for å se hvor langt de er villige til å gå før de MÅ gi seg! Jeg er klar over at jeg er slem, men det er så få gleder i hverdagen at denne unner jeg meg! Det er sånne ting som gjør at jeg er glad jeg er norsk.

Så må jeg innrømme at noen ganger får jeg kraftig vondt av folk også… Jeg ser de ser meg lenger inne i butikken, og hele veien frem til de står ovenfor meg, kan jeg se de gruer seg… De har IKKE lyst til å spørre! Jeg har sett dem, de vet jeg har sett dem… situasjonen er ikke mulig å unngå! Dermed blir det som det blir… de MÅ spørre hvordan det går. Det er ingen måte å unngå å spørre meg, og jeg kan se at de skrekken i øynene deres. Jeg lar dem slippe. Hvis jeg ser at de ikke vil, ja da lar jeg det gå. «Det er tøft, men det går bedre og bedre». Og lettelsen er ikke til å ta feil av! Jeg ler litt inni meg av det hele, ond som jeg er, men det er jo ikke dem som er så redde jeg vil ha det gøy med! Det er alle de intetanende der ute!!

Så pass på!