Jeg trodde ikke mine egne øyne. Riktignok visste jeg at det kom på et vis, men en liten del av meg hadde overbevist meg om at han hadde glemt hele greia… ja egentlig håpet jeg litt på det igrunn! Tross alt, hva skulle jeg si som ikke noen andre helt sikkert hadde sagt til ham før? Men der lå mailsymbolet på mobilen, og før jeg visste ordet av det var dato, sted og tidspunkt satt… Snakk om å gå rundt seg selv!

Jeg brukte intet mindre enn 2 dager på å bestemme meg på hva jeg skulle ha på meg… som om det hadde noe som helst å si for han, men for min egen sinnsro ville jeg presentere meg fra min beste side. Den første kræsjen i hodet mitt kom når jeg oppdaget at jeg ikke fant favorittskoa mine! Så før jeg skulle treffe ham var det å trave ned på senteret for å se etter sko! Når jeg sitter her i etterkant må jeg si at jeg tviler sterkt på at mannen kastet et eneste blikk på bena mine, men i hodet mitt måtte jeg se om jeg fant noe bedre enn det jeg hadde.

Så var jeg klar da, uten noen unnskyldning annet enn å komme meg på plass til rett tid. Uten noen anelse om hva jeg skulle si når jeg kom dit.

Jeg kom 5 minutter for tidlig… med nervene på utsiden! Jeg kastet meg over en kopp iskaffe og fant en fin plass å sitte. Mens jeg sitter der ser jeg han kommer gående over broa og ned til kafeen der jeg sitter… jeg er ikke nervøs lenger, jeg er livredd. For anledningen har jeg kastet litt sminke i ansiktet i ett desperat forsøk på å se litt mindre ut som om jeg ikke har sovet på 4 år. For jeg har jo ikke sovet stort på fire år!

Han kommer og hilser før han går og henter seg en kaffe. Praten starter kleint, men allikevel lett. Vi kjenner mange av de samme menneskene og svigers kjenner hans foreldre. Dette hjalp helt klart ting igang! Når jeg først satt der og pratet så løsnet knuten i magen seg litt opp. Jeg husket plutselig Thorbjørn og glemte litt» kunnskapsministeren». Om enn samtalen dreide seg rundt skolepolitikk og dette med å få barn som mine best mulig gjennom livet, var det liksom ikke så proft allikevel. Og som jeg mistenkte var det ikke sånn at vi var uenige om noen store emner, om enn jeg tror vi har forskjellige tilnærmingsmåter, så var de store linjene stort sett på par. Jeg fikk luftet min mening og snakket om det jeg brenner for, og selv om det ikke blir noe endringer så er det verdt mye i seg selv. Ikke minst skal det nevnes at han tok en time utav sin tid i pappaperm for å ta en kaffe med meg. Det må jeg si er talende for engasjementet hans!

Når vi dro hver til vårt kom nervene tilbake på et vis, og jeg innså at jeg hadde sittet i en time og diskutert politikk med kunnskapsministeren… og jeg ble slått av hvor naturlig det hadde falt seg. Så innser jeg at mannen er en proff politiker og vant til å snakke med folk om det meste, enten man er enig eller uenig. Men jeg satte veldig pris på det. Og speiderjenta i meg ble igjen imponert, om enn av andre årsaker. Men når alt kommer til alt så har han ikke forandret seg så mye! Jeg håper bare han bruker det siste han har igjen av tid i politikken på å rydde litt opp for sånne som oss her i annerledeshuset! For inni der synes jeg jeg så et glimt jeg kjenner igjen fra mange år tilbake… jeg tror jaggu jeg så en liten idealist! Håper bare jeg klarte å vekke liv i ham 😉